Den vanskelige forskningsjournalistikken


Hvordan står det egentlig til med forskningsjournalistikken her til lands?

Forskningens fremste oppgave er å finne resultater – og ideelt sett blir disse resultatene bragt til samfunnet via flinke journalister. I tillegg trenger akademia, som alle andre sektorer, å få rettet et kritisk søkelys mot seg fra tid til annen. Men hvordan står det egentlig til med forskningsjournalistikken i Norge? Enkelte mener at den norske pressen driver med for lite kritisk og god forskningsjournalistikk. Andre mener at norske journalister kun oppfører seg som talerør, og formidler forskningsresultater.

Selv har jeg har forsket på klimajournalistikk i noen år: først på masteroppgaven min, deretter på doktorgraden min som jeg begynte på i 2010. I denne bloggposten skal jeg dele noen av mine erfaringer etter et mastergradskurs i forskningsjournalistikk jeg holdt i høst.

Hva er egentlig forskningsjournalistikk? Driver journalister med forskningsjournalistikk eller med forskningsformidling? Trenger vi mer kritisk forskningsjournalistikk i Norge? Og har vi egentlig forskningsjournalister i Norge?

Dette er noen av spørsmålene jeg har prøvd å komme til bunns i på mastergradskurset “Forskningsjournalistikk, ekspertise og kilder” som jeg har undervist i på Institutt for Informasjons- og medievitenskap denne høsten. På masternivå er studentgruppene ofte mindre enn på bachelornivå, gjerne på 10-14 studenter. Dette gjør ofte at en får gode diskusjoner. Det var tilfelle i høst – hvor jeg underviste flinke og reflekterte studenter. Noen av dem hadde også selv journalistbakgrunn.

Ukritiske journalister og sensasjonsjag?

I lærebøker blir forskningsjournalistikk beskrevet som en måte å formidle forskningsresultater på. Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) mener at det bør være mer plass til kritisk journalistikk i forskningsjournalistikken: Å være kritisk betyr ikke nødvendigvis at man er vitenskapsskeptisk eller fiendtlig, men at journalisten retter kritiske spørsmål rundt forskningen, resultater, metoder og ikke tar ”alt for god fisk” som forskeren med den autoritære hvite frakken kommer med. Hormoen skriver: “man kan ha en behersket tillit til forskningen og dens resultater, samtidig som man retter et kritisk blikk mot vitenskapelig virksomhet og konsekvenser”.

I USA har det blitt forsket og skrevet mye mer om forskningsjournalistikk. Dessuten har landet en mye lengre tradisjon enn Norge for forskningsjournalistikk. Nelkin skrev på 1990-tallet at journalister fortsatt har en beundring over resultatene, at de oftest gjenspeiler forskningsfellesskapet verdier, og er lite granskende eller kritisk. Denne typen journalistikk sees da i sterk kontrast til for eksempel politisk journalistikk.

Det finnes nok av begeistring for sensasjonelle forskningsresultater, og spørsmålet er om all forskning det blir skrevet om er så sensasjonell som overskriftene vil ha det til:

VG har utallige ganger vist til forskning som har løst kreftgåten, med titler som: “Tror kreftgåten kan være løst” (VG 06.08.2002), “Slik skal de løse kreftgåten” (VG 23.08.2009). Helse og kosthold får også mye plass, og har vært i vinden i de senere årene: “Alkohol gir IKKE dårlig sædkvalitet” (VG 20.07.2014). Mens dagen etter leser vi at det er stor sammenheng mellom alkoholkonsum og brystkreft, for eksempel. Hvem skal vi tro på?

science-reporting-top cancer curedHeldigvis gjelder ikke dette alle journalister og alle redaksjoner, det finnes fortsatt gode eksempler på kritisk forskningsjournalistikk.

God forskningsjournalistikk

Ett slikt eksempel kommer fra publikasjonen På Høyden. Avisen På Høyden er Universitetet i Bergen sin uavhengige avis, som driver med fri og uavhengig journalistikk om UiB og legger til rette for fri debatt. Den 17.juni i år fikk På Høyden Vitenskapsakademiet i Stavanger sin pris for god forskningsjournalistikk. Prisen ble gitt på bakgrunn av avisen sin dekning av UiBs akademiavtale med Statoil 

Denne dekningen resulterte i at Den Nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) ble brakt på banen og vurderte om petroleumsforskningen var uetisk eller ikke. I juli kom dommen: I korte trekk konkluderte NENT med at det er forskningsetisk uforsvarlig om oljeforskningens hindrer omstillingsprosesser slik at FNS klimamål som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nåes. Med andre ord: UiB må ta ansvar til miljøaspektet selv om de forsker på olje.

Debatten som På Høyden startet, spredte seg til andre medier, som DN, Morgenbladet, BT, osv. ViS- komitéen mente at dette var en konstruktiv, kritisk og formativ forskningsjournalistikk som åpnet opp for offentlig diskusjon omkring miljø- og klimadebatt. Altså et godt eksempel på god forskningsjournalistikk.

Bud for bedre forskningsjournalistikk

Men hva skal til for å kunne skrive god forskningsjournalistikk? Journalister må våge å stille de ubehagelige spørsmålene. Som Harald Hornmoen uttalte da han gjesteforeleste på kurset mitt: Det må mer kritisk journalistikk til, ikke bare “ny forskning viser at” eller “forskere mener at.” Han mener at selv om det er konsensus i vitenskapen, så bør det være rom for kritikk, skepsis og debatt. En journalist sa til meg en gang: “Det er ikke det at vi er ute etter noen som mener det stikk motsatte, men det gjør av og til saken bedre når vi spør forskeren: Har du en kollega som er uenig med deg?”

Journalister innrømmer gjerne at det er vanskelig å sette seg inn i kompliserte fagfelt som meteorologi, fysikk og genforskning, og det er her forskere kan bli bedre å formidle. Det er også en kjent faktor at journalister operer med helt andre frister enn forskere: Journalister har gjerne en deadline på et par timer, hvis de er heldige, mens forskere har gjerne forsket på et område i flere år og kanskje ikke har klare resultater å vise til, som journalister gjerne vil ha svart på hvitt.

Så til slutt et par gode råd til hvordan forskningsjournalistikk kan bli bedre:

1. Det bør være grundig kildekritikk. Hva har denne eksperten forsket på tidligere? Er det andre som har forsket på noe lignende tidligere? En artikkel blir ofte bedre med en kilde nummer to, ikke nødvendigvis en som mener det stikk motsatte.

2. Det er viktig å sette forskningsnyheter i kontekst: har det blitt forsket på dette før, hva var funnene da, var det en ”sensasjon” da også? Det bør ikke bare være plass til funn, men også usikkerhet, metode og ekspertuttalelser. New York Times klarer det gang på gang (kanskje de har noe større budsjett?).

3. Mer fortellende journalistikk! Hvorfor er dette viktigere for leserne, hvorfor skal man bry seg? Selv snever forskning kan og bør være samfunnsrelevant.

4. Sist, men ikke minst: Ikke gå på metaforfellen! Det er ikke alltid at ny forskning er sensasjonelt, og når det er det bør det komme tydelig frem hva som er så sensasjonelt med disse forskningsfunnene. Metaforene kan også føre til trøtthet og misforståelser, og klisjeer som dommedag, gjennombrudd og sensasjon er blitt altfor mye brukt på spalteplass.

Men er dette utopi?   Det finnes for få ressurser, kutt i redaksjonene, kortere frister, journalister som må publisere på flere plattformer, osv. Regjeringen har varslet at de vil kutte 50 millioner i pressestøtten. Hva det vil bety for journalistikken i fremtiden, er det ingen som vet, men det går mot enda tøffere tider.

Det er ikke bare journalistene sin feil om forskningsjournalistikken er vanskelig, forskere kan også bli bedre på å formidle. BT Innsikt sin bloggsatsning er et steg på veien, der forskere kan formidle og kommunisere sin forskning. Kanskje dette er noe jeg skal diskutere på neste blogginnlegg, fra forskning til forskningsformidling.

Illustrasjon: Faksimile fra Bergens Tidende, VG, Dagbladet,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *