Der dyphavet puster


Author:

Author ImageSiv Lauvset

En historie om hvorfor en gjeng forskere drar til sjøs midt i stormsesongen

I april i fjor var forskningsgruppen min på cruise. Jeg har tidligere skrevet om hvordan livet utarter seg på sånne turer, og cruiset vårt i fjor var definitivt et for minnebøkene. Vi hadde tenkt oss over Irmingerhavet til sørtuppen av Grønland. Irmingerhavet er et lite havbasseng som mellom Island og Grønland, og det er beryktet blant oseanografer for sitt voldsomme vær. Spesielt på vinteren.

Alle som bor i Norge vet at april fort kan være både vinter, vår og sommer. I fjor var april i Irmingerhavet vinter. Skikkelig vinter. Det var full storm med vind opp mot 30 meter i sekundet hele første uka til sjøs. Det ble sølt mye kaffe og det gikk med en god del sjøsyketabletter…

Når jeg skal fortelle folk hva jeg jobber med har jeg ofte problemer med å forklare hvorfor jeg drar til sjøs. Hva er vitsen med å gjøre feltarbeid på havet når været er så dårlig at en knapt nok kan stå på beina? Hvorfor reiser vi ikke heller ut i en sesong der været er roligere?

Vi har såklart våre grunner.

Irmingerhavet er kanskje ikke veldig godt kjent sånn blant folk flest, men for oseanografer er dette havområdet berømt. Det er nemlig ett av svært få områder i verden der dyphavet puster. Sammen med andre eksotiske reisemål som Grønlandshavet, Labradorhavet og Weddellhavet er Irmingerhavet ett av de stedene i havet der oksygen blir brakt fra atmosfæren og overflaten ned i det mørke dypet.

Planter kan ikke leve i dyphavet siden det ikke er lys der, så hvis havet ikke hadde hatt muligheten til å puste ville ikke dyrene hatt nok oksygen til å overleve. Heldigvis finnes disse områdene der kjøles vannet på havoverflaten ned så mye at det blir tyngre enn vannet som ligger under. Da vil overflatevannet synke og ta med seg oksygen og karbon ned i dypet. Som regel synker ikke vannet særlig dypt, så det er bare hvis vannet blir tungt nok til å synke dypere enn 1000 m at vi kaller dette dyp konveksjon. Det blir som å trekke pusten helt ned i magen.

Siden overflatevannet må kjøles ned for å kunne bli tungt nok til å synke skjer denne pustingen bare om vinteren. Og helst på senvinteren, sånn mellom februar og april en gang. Målet med cruiset i fjor var å observere karbonkretsløpet før våroppblomstringen, og prøve å observere hva som skjer med karbonkretsløpet når det er aktiv konveksjon. Mens pustingen foregår altså. Derfor la vi i vei ut i et havområde viden kjent for sterke stormer i april.

Og det gikk bra. Det startet værhardt og brutalt, men etter noen dager med storm ble himmelen atter blå og vi kunne observere rekord-dyp konveksjon. Min kollega Friederike Fröb har gjort mye spennende forskning på dataene det siste året. Friederike jobber nå hardt med å gjøre ferdig sine analyser og få dem publisert så jeg skal ikke avsløre alle hemmelighetene her, men nøye meg med å konkludere med et særdeles vellykket cruise som har gitt meg flere nye anekdoter å dele når jeg skal fortelle folk hva jeg jobber med.

Etter mange dager med storm og uvær (og sjøsyke) ble været sånn og det gikk atter en gang opp for oss hvorfor vi drar til sjøs i utgangspunktet: for å kunne oppleve solnedganger som denne.

Etter mange dager med storm og uvær (og sjøsyke) ble været sånn og det gikk atter en gang opp for oss hvorfor vi drar til sjøs i utgangspunktet: for å kunne oppleve solnedganger som denne.

Foto: Friederike Fröb