Døden


Author:

Author ImageMartin Hirth

Den svenske fotografen Niclas Hammarström fra tabloidavisen Aftonbladet fotograferte døde ungdommer på Utøya etter massakren den 22. juli 2011. Det ga ham andreplassen i den prestisjetunge fotokonkurransen World Press Photo. Men ingen ville trykke bildene, ikke en gang hans egen redaktør.

Hammarström gjorde ikke noe ulovlig når han fotograferte. Han hindret hverken politiets eller redningsmannskapenes arbeid. Allikevel fikk han sterk kritikk fra mange hold. Man etterlyste fotografens «etiske dømmekraft, hans sunne fornuft og ydmykhet». Bilder av døde mennesker er følsomt stoff. Men hvorfor?

Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før det var helt vanlig å fotografere dødsfall. Bildene var nært knyttet til begravelsesskikkene. De fleste døde hjemme, og når naboer og slektninger kom innom, ba de om å få se liket. Det sterkeste øyeblikket var da den døde ble båret ut av hjemmet sitt. Alle ville se den dødes ansikt og ta et siste farvel. Derfor tok de frem fotografiapparatet.

I dag dør de fleste på sykehus og begravelsen tas hånd om av et profesjonelt byrå. De færreste har besøkt likhuset. Det er et sted for patologer og rettsmedisinske eksperter. Vi frykter døden og skyr bilder av den. I stedet dyrker vi ungdom og skjønnhet.

De gamle egyptere hadde stor respekt for sine døde faraoer. De bygget svære pyramider over gravene deres, og dekorerte veggene med bilder av den døde og de gavene han fikk med seg inn i neste liv. I den kristne visuelle kulturen er det også mange døde. Helgener ble gjerne avbildet mens de led martyrdøden; de ble pisket, steinet, brent, og gjennomboret med piler. Den døde Kristus var et standardmotiv, korsfestelsen var fremstilt på mange altertavler.

Når en kristen så slike bilder, ble de ikke urolige. Tvert imot. Kristus er en frelser, som led offerdøden for å fri oss fra synd. En dag ville han tilbake for å dømme levende og døde. Da skille alle stå opp fra graven. De gode vil vandre inn i Paradiset til et evig liv, mens de vantro ville havne i helvetet. Derfor gjaldt det å bevare troen og holde seg til den smale sti.

Selv prektige og velhavende borgere ble minnet om det. I Nederlandene på 1500- og 1600-tallet for eksempel, hvor man elsket å avbilde sitt prangende konsum, glemte man aldri den protestantiske etikken. De smykket husene med malerier av sjeldne og eksotiske varer, fatene bugner av østers og hummer, fikener og druer. Det funkler i kostbare vinglass og sølvpokaler. Men innimellom dukker det opp et timeglass eller en hodeskalle eller et lys som nesten er brent ned. Skallet fra en sitron kan henge ned over bordkanten, glasset er nesten tomt. Budskapet var tindrende klart: husk at du skal dø. I likhet med alt det jordiske er også du forgjengelig.

Så lenge det var et evig liv i sikte, var døden til å leve med. Da sekulariseringen satte inn, ble det vanskeligere. Vi har et vitnemål om dette i romanen Idioten av den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij. I 1867 besøkte han Basel, og tok en tur innen kunstmuseet. Her så han for første gang Hans Holbeins maleri av den døde Kristus fra 1521.

Bildet, som vi her ser et utsnitt av, er malt i 1521. Bildet har et uvanlig format: 2 meter i bredden og 30 cm i høyden. Vi ser rett inn i en kiste eller en grav, hvor den ene veggen er fjernet. Her ligger Kristus på et hvitt klede, rett under taket eller lokket på kisten/graven. En avmagret finger peker ut av kassen, som om den befant seg i samme rom som betrakteren. Kristus er tett på oss. Han har ligget der en stund, for både hender og føtter er sorte og grønne av forråtnelse.

Forfatterens kone, Anna Grigorjewna, skriver i dagboken sin at Dostojevskij ble helt rystet. Hun måtte få ham ut av salen, for at han ikke skulle få et epileptisk anfall. I romanen Idioten lar dikteren fyrst Myschkin skrike: «Det bildet kan ta troen fra en». Et stykke ut i boken får vi denne beskrivelsen av Holbeins Kristus:

Kroppen viser merker etter tortur, etter vaktenes pisker og folkemengdens slag da han sank til jorden under byrden av sitt kors, og til slutt korsfestelsens pine i seks timer […] Kroppen er ennå ikke stivnet, ennå hviler det over den dødes trekk et uttrykk av smerte, som om han følte den fremdeles.

Holbein har malt Kristus som et vanlig menneske som helt nylig er tatt ned av korset og fremdeles har bevart livets varme. Ansiktet er mishandlet av svepeslag, oppsvulmet, med hovne blå lepper og vidt oppspilte øyne med en glassaktig glans. Han har lidd en smertefull død. Kroppen er i ferd med å råtne, den stinker.

Dostojevskij var dypt religiøs i en tid da kritikken mot kristendommen satte inn for fullt. Ifølge Bibelen skal Kristus stå opp med legeme og sjel. Holbeins maleri gjorde det vanskelig å tro på denne oppstandelsen. Maleren overlater ubarmhjertig den torturerte kroppen til betrakteren som om det ikke finnes noen gud.

Vi har kanskje vendt oss til tanken om at det ikke finnes noen gud. Og vi vet at vi skal dø. Men se det? Nei, det vil vi ikke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *