Forsvarlig omsorg? Uheldige signaler fra Oslo tingrett


Den 27. mars 2015 avsa Oslo tingrett en dom der Oslo kommune ble frifunnet for straffbar omsorgssvikt overfor to eldre kvinner som i samme bydel (Gamle Oslo)og med få ukers mellomrom ble funnet døde våren 2010. Den ene kvinnen ble funnet ihjelfrosset utenfor sitt eget hjem mens den andre ble funnet etter å ha ligget død i egen leilighet i 10-14 dager. Sakene vakte stor medieomtale og reiste spørsmål om kvinnene hadde fått forsvarlig helsehjelp av kommunen. Statens helsetilsyn gjennomgikk sakene og fant at ingen enkeltpersoner hadde handlet uforsvarlig, men valgte likevel å anmelde Oslo kommune som ansvarlig for organisering og drift av helse- og omsorgstjenesten. Påtalemyndigheten utferdiget et forelegg på kr. 500.000 som foretaksstraff, men dette ble ikke vedtatt av kommunen. Straffesak ble deretter fremmet for Oslo tingrett. Det gikk ca fem år fra dødsfallene fant sted til hovedforhandling ble gjennomført, og aktor la da ned påstand om at kommunen måtte frifinnes. Tingretten konkluderte med at det ikke forelå noe straffbart forhold.

Dommen omhandler to dødsfall der begge de døde var gamle mennesker med sviktende helse som Oslo kommune hadde et omsorgsansvar for. Men utover dette var de to kvinnene etter domspremissene å dømme svært forskjellige både med hensyn til personlighet, helse og mental kapasitet.

Den ene kvinnen (83 år), som ble funnet ihjelfrosset utenfor blokken der hun bodde, var like før dødsfallet utredet på geriatrisk poliklinikk og  funnet å ha senil demens av Alzheimers type alvorlig grad med behov for døgnkontinuerlig oppfølging. Hun ble kort tid etter denne utredningen funnet av hjemmesykepleier i en tilstand av akutt forvirring i eget hjem, og senere samme dag liggende på gulvet med en veltet lampe over seg.  Hun bodde i fjerde etasje uten heis og hadde det siste året bare vært utenfor boligen ved besøk på sykehus. Hun ble da hjulpet og transportert. Det står i dommen at ingen regnet med at hun var i stand til alene å komme seg ned trappene, vri om dørlåsen og åpne en relativt tung inngangsdør for så å gå ut.

Den andre kvinnen døde i sin egen seng, og ble like før dødsfallet ansett for å være i rimelig god form fysisk sett tatt den høye alderen i betraktning (92 år) med adekvate kognitive funksjoner. Karakteristisk for henne var at hun avviste hjelp fra alle og at hun ikke brydde seg om hvordan leiligheten hennes så ut: Hun nærmest samlet på søppel og hadde gamle aviser fra gulv til tak, og det var kaotisk og uhygienisk i leiligheten. Situasjonen var så ille at kommunen av hensyn til naboer og bomiljø med hjemmel i smittevernloven hadde vedtatt en årlig tvangsnedvasking av leiligheten. Oslo tingrett la til grunn at hun led av alvorlig selvneglisjering som innebærer ekstrem urenslighet, kombinert med innesluttethet og sterk uvilje mot inngripen fra andre.

Omstendighetene rundt de to dødsfallene er svært ulike og illustrerer klart behovet for individuelt tilpasset omsorg. I det første tilfellet, der kvinnen var erklært alvorlig dement  (og uten samtykkekompetanse) med behov for døgnkontinuerlig oppfølging, og der hun ble funnet akutt forvirret, framstår det som underlig at det ikke ble iverksatt øyeblikkelige tiltak for å hindre alvorlig skade. Selv om ingen regnet med at hun ville klare å komme seg ut, og dermed fryse i hjel, var det påregnelig at hun kunne skade seg på annen måte gitt hennes forvirrede tilstand. Ut fra premissene i dommen er det derfor vanskelig å forstå at hun ikke fikk øyeblikkelig hjelp fra kommunen. Det framstår ut fra beskrivelsen som åpenbart at hun ikke burde være alene i mange timer og at ordningen med flere hjemmebesøk i døgnet (som samlet utgjorde ca 20 timer i uken) var utilstrekkelig. På dette tidspunktet (i motsetning til noen måneder tidligere) var hun også selv innstilt på å komme på sykehjem. Retten til øyeblikkelig hjelp innebærer plikt for kommunen til å handle “straks” når hjelpen ( f eks akutt innleggelse på sykehjem eller annen form for døgnkontinuerlig tilsyn) må antas å være “påtrengende nødvendig”, jf. helsepersonelloven § 7 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 første ledd. I en slik situasjon er det ikke tid til å vente på ytterligere utredninger som krever tid, det må handles straks for å avverge fare for skade på liv og helse. Dette må ligge innenfor kjerneområdet for kommunens ansvar for gamle mennesker som påviselig har mistet evnen til å klare seg selv.

Omstendighetene rundt det andre dødsfallet er svært annerledes. Denne kvinnen ble funnet død i sin egen seng, omgitt av søppel. Men hun var altså ikke funnet å mangle kompetanse til selv å bestemme over sin skjebne, inkludert å motsette seg hjelp fra kommunen (bortsett fra den årlige nedvaskingen av leiligheten av hensyn til naboer). Tvert i mot, helt til det siste tok hun inn sin daglige avis og hun ble observert i butikken. Overfor naboer hadde hun antydet at hun skulle til Sverige i påsken, noe som medførte at ingen reagerte da avisen ikke ble tatt inn. Først onsdag etter påske tok en nabo kontakt med politiet og uttrykte bekymring for at det ikke var sett livstegn den siste tiden. Oslo tingrett la til grunn at kvinnen døde slik hun selv ønsket det:

“Hjemme i vante omgivelser uten andre til stede. For de fleste framstår dette som uverdig fordi leiligheten igjen var full av søppel, og i sengen var det hundrevis av tomme yoghurtbegere, men et slikt liv og en slik avslutning var åpenbart slik hun ønsket det”.

Fordi hun hadde samtykkekompetansen i behold, og dermed retten til selvbestemmelse, kunne hun ikke tvinges til å ta i mot helsehjelp. Respekt for individets selvbestemmelse innebærer at også valg som er vanskelige å forstå må respekteres. Selv om kvinnen ikke fikk den beste utgangen på livet, slutter jeg meg til oppfatningen om at det sannsynligvis ville vært langt verre om hun den siste tiden skulle blitt utsatt for tvangsinngrep.

Når det gjelder den gamle kvinnen som led av alvorlig demens og som frøs i hjel er det langt større grunn til å rette et kritisk søkelys på fraværet av hjelpetiltak. Dommen fra Oslo tingrett etterlater ikke et overbevisende inntrykk hva gjelder de vurderinger som foretas på dette punkt. Etter å ha slått fast at begge kvinnene fikk adekvat omsorg og forsvarlig behandling sies det:

“I den grad det kan sies å foreligge forbedringspotensial, er dette i samhandling med helsepersonell som ikke er en del av Oslo kommunes ansvar og styring, og der forbedringsansvaret i hovedsak ligger på den tjenesten som ikke er kommunal; typisk fastlegen”.

Dette framstår som en gal beskrivelse av ansvarsforhold, idet det er kommunen – og ikke fastlegen – som har det overordnede ansvaret for organiseringen og tilretteleggingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste. Slik var det også i 2009. Det framgår dessuten av domspremissene at ikke bare fastlegen (som var sykmeldt i en avgjørende periode), men også kommunen, fikk epikrisen som beskrev den alvorlige tilstanden til kvinnen, og som dermed hadde oppfordring til å reagere raskt. I dommen slås det fast at denne epikrisen samt kvinnens akutte forvirringstilstand “burde … ha blitt gjenstand for nærmere medisinsk oppfølging og eventuelt innleggelse”, men konkluderer likevel med at  det ikke er “påvist slik svikt i kommunens organisering av helsetjenesten … at helsepersonellet i bydelen ikke var i stand til å overholde sine lovpålagte plikter dvs. gi forsvarlig helsehjelp”.

Selv om kommunens manglende organisering ikke var grovt uaktsom og dermed straffbar (et resultat det kan være grunn til å stille spørsmål ved ut fra domspremissene), er det likevel klart at organiseringen i dette tilfellet ikke var tilstrekkelig til å sikre den demente kvinnen øyeblikkelig hjelp da hun trengte det som mest. Til tross for at det var slått fast at hun trengte døgnkontinuerlig oppfølging, forble hun overlatt til seg selv store deler av døgnet. Oslo tingrett burde ha understreket kommunens overordnede ansvar for å organisere helsetjenesten på forsvarlig vis for å unngå denne type svikt, samt slått fast kommunens plikt til “straks” å iverksette øyeblikkelig hjelp i situasjoner som dette (dvs overfor kvinnen med alvorlig demens og forvirringstilstand). I stedet bidrar domspremissene til å tåkelegge kommunens ansvar, både for forsvarlig organisering av helsetjenesten og for å yte øyeblikkelig hjelp i tide. Dommen gir dermed svært uheldige signaler vedrørende det kommunale ansvaret for å gi gamle mennesker forsvarlig omsorg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *