Grunnloven § 104 og barnets beste: Høyesterett viser vei


I mai 2014 fikk Grunnloven et nytt og mer oppdatert kapittel E om menneskerettigheter, med blant annet en ny bestemmelse i § 104 om særskilt beskyttelse av barn.

Både før og etter vedtakelsen av denne  og andre nye bestemmelser i Grunnloven har det knytter seg spenning til hvordan disse vil bli tolket og anvendt av domstolene, om de vil danne grunnlag for økt rettsliggjøring med flere rettssaker og endrede maktforhold mellom lovgiver, forvaltning og domstoler.

Den nye § 104 i Grunnloven bygger på artikkel 3 i FNs barnekonvensjon, og slår fast følgende:

“Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn” (2. ledd).

Dette er paragrafens bærebjelke. I tillegg slår den fast at barn har rett til “vern om sin personlige integritet” og at statens myndigheter “skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie” (§ 104, 3. ledd).

Disse bestemmelsene medfører ikke egentlig noen endring av norsk rett, idet tilsvarende krav kan utledes av norsk lovgivning og internasjonale forpliktelser. Det gir likevel en særlig tyngde at dette nå er slått fast i Grunnloven, som er vår høyeste rettskilde og som alle andre rettskilder må ta utgangspunkt i og tolkes i lys av.

Den 29. januar 2015 fattet Høyesterett en avgjørelse som delvis er begrunnet under henvisning til den nye Grunnloven § 104. Dommen setter til side et vedtak av Utlendingsnemnda (UNE), som besluttet å utvise en kenyansk mor med den følge at hennes datter på fem år, som er født i Norge og er norsk statsborger, enten måtte følge med sin mor til Kenya eller bli igjen i Norge under barnevernets omsorg. UNE mente at selv om det beste for barnet ville være å vokse opp med sin mor i Norge, kunne ikke dette tillegges avgjørende betydning. Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett opprettholdt UNEs avgjørelse om utvisning. Lagmannsrettens avgjørelse, avsagt 19. juni 2014 (altså like etter vedtakelsen av grunnlovsreformen) ga under henvisning blant annet til den nye § 104 i Grunnloven uttrykk for at verken barnets statsborgerskap eller andre forhold utgjorde tilstrekkelig  tungtveiende forhold, og mente at hensynet til barnets beste var vurdert og forsvarlig avveid mot de kontrollhensyn som “med avgjørende tyngde taler for utvisning av mor” (para. 32).

Høyesterett kom imidlertid fram til motsatt resultat, og fant at det forelå både saksbehandlingsfeil og materielle feil. Blant annet var det en feil at barnet ikke ble ansett for å ha rettslig interesse i saken (utvisningsvedtaket gjaldt formelt moren).

Høyesterett fant at UNEs vedtak innebar en krenkelse av prinsippet om barnets beste i Grunnloven § 104, 2. ledd, i tillegg til å krenke barnets rett til privat- og familieliv beskyttet av Grunnloven i § 102 og av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8. Høyesterett presiserer barnets beste-normen i lys av internasjonal praksis slik:

“ved avveiningen mot andre interesser [herunder utlendingspolitiske overveielser] skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen” (para. 65)

Denne rettsoppfatningen må nå anses som gjeldende og autoritativ norsk rett med hensyn til forståelsen av barnets beste-prinsippet. Høyesterett peker blant annet på at den faktiske situasjonen for barnet var dårlig belyst, og at betydningen av hennes norske statsborgerskap (omtalt som “et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd” i para. 76) ikke var tillagt den nødvendige vekt:

“B [barnet] er norsk statsborger. Hun har derfor rett til opphold og beskyttelse i Norge, til å ha sin barndom og ungdom her og til å få skolegang her. Som andre norske barn har hun rett til å utvikle sin norske identitet – språklig, kulturelt, sosialt og følelsesmessig. B har i det hele, som norsk statsborger, rett til å få nyte godt av å vokse opp og etter hvert virke i det norske samfunnet, med alt hva det innebærer av muligheter og tilgang til sosialt sikkerhetsnett, velferds- og helsetilbud” (para. 77).

Høyesterett la vekt på omsorgssituasjonen for barnet dersom hun måtte reise til Kenya sammen med moren, og viste til “massive utfordringer”, blant annet knyttet til manglende sosialt nettverk, morens HIV-positive status og manglende utdanning med derav dårlige utsikter til jobb og inntekt, og uten utsikt til forsørgelse fra barnets norske far. Høyesterett viste til en reell mulighet for at mor og barn ville ende opp i Nairobis slumområder, og la til grunn som realistisk at barnets framtid i Kenya “trolig vil bli barsk, risikofylt og i alle fall høyst uviss” (para. 78). Barnets interesser talte “klart og med stor tyngde” for at barnet måtte bli i Norge og at moren som hennes eneste omsorgsperson ikke kunne utvises. I følge Høyesterett skal det “svært gode og tungtveiende grunner til for å oppveie dette” (para. 79), noe som ikke ble ansett for å være tilfellet her, til tross for at morens forhold kvalifiserte for utvisning etter utlendingsloven § 66 i inntil fem år (pga uriktige identitetsopplysninger, unnlatelse av å forlate Norge innen utreisefristen og ulovlig opphold i landet i ett år og to måneder).

Avslutningsvis peker Høyesterett på den åpenbare spenningen mellom behovet for effektiv og rettferdig utlendingsforvaltning på den ene siden og kravet etter Grunnloven § 104, 2. ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, på den andre. Høyesterett fant at man måtte legge avgjørende vekt på at barnet, som den uskyldige part, ville rammes hardest av et utvisningsvedtak.

Det kjennes godt å lese denne dommen, særlig etter lang tid med begredelige oppslag i media om norske myndigheters håndtering av asylsaker som involverer barn. Denne dommen fra Høyesterett utgjør en motvekt til den økende kynisme i norsk utlendingsforvaltning, og også i rettsvesenet (jf. de forutgående dommene i tingretten og lagmannsretten). Tilsidesettingen av UNEs vedtak og av vurderingene i tidligere rettsinstanser må sees som en korrigering av kursen i retning av krav om en sterkere vektlegging av barnets selvstendige behov og interesser.

Det er naturlig å tolke uttalelsene i dommen slik at Høyesterett mener at barn med norsk statsborgerskap må ha et sterkere rettslig vern sammenlignet med barn uten norsk statsborgerskap, men med et tilsvarende beskyttelsesbehov. Dette er kanskje en svakhet ved dommen, i lys av at det menneskerettslige kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn omfatter alle barn uansett statsborgerskap. Men det er ikke urimelig å legge vekt på barnets norske statsborgerskap i den helhetsvurdering av barnets situasjon som må foretas; et statsborgerskap må tross alt tillegges juridisk betydning ved spørsmål om statens plikter overfor det aktuelle individ.

Lesning av dommen vitner også om at det faktisk har betydning at Grunnloven nå eksplisitt krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, samt barnets rett til vern om sin personlige integritet. Dommen, med dens klare forankring i Grunnloven § 104 gir klar støtte til barnets status som selvstendig rettssubjekt med krav på særlig omtanke og beskyttelse av voksne, inkludert av UNE og alle andre instanser. Dommen innebærer ikke en uheldig form for rettsliggjøring på bekostning av lovgiver og forvaltningsskjønn, men må tvert i mot ses som utslag av et alminnelig rettssikkerhetskrav som omfatter alle på norsk jord, ikke minst små barn som er fullstendig prisgitt omgivelsene og avgjørelser truffet av voksne.

Foto: Håvard Bjelland, Bergens Tidende

 

7 thoughts on “Grunnloven § 104 og barnets beste: Høyesterett viser vei

  1. Author ImageStein-Erik Dahle

    Det er godt å få dette på plass, høyesterett har virkelig vist vei! Det gjenstår allikevel en god del i forhold til barn som er født og/eller har tilbrakt en betydelig del av livet sitt her. For meg er det åpenbart at disse barna bør få mye av de samme rettighetene siden de er åpenbart uten skyld i sin situasjon. Kort sagt: la dem bli, og la foreldre og søsken bli her sammen med dem!

    Reply
    1. Author ImageKitty

      Enig med deg, men de maa faa alle sine rettigheter oppfylt siden Barnekonvensjonens 54 artikler diskriminerer ikke mellom noen av dem, De er som det heter paa engelsk indispensable. Det betyr at ingen rettigheter veier tyngre enn andre og at ingen rettigheter kan settes til side, noe som jo skjer hele tiden i norsk politikk.

      Reply
  2. Author ImageEivind Bade

    Jeg synes artikkelforfatterens eksempelvalg virker forkjært og lite aktuelt for et flertall av helt alminnelige norske barn. Selvsagt er situasjonen for en liten jente med en HIV smittet mor særdeles vanskelig om de blir sendt til Nairobis slumområder. Motsatt kan si at det neppe ivaretar norske interesser om vi skal ta i mot mange innvandrere med så omfattende problemer. Vi må på en eller annen måte kunne kreve at innvandringen til Norge skal være lønnsom for landet. Grunnloven må ikke være til hinder for det.

    Jeg synes det er mer grunn til å rette oppmerksomhet på at et rekordhøyt antall barn vokser ikke opp under samme tak som sin biologiske far. Pr. i dag gjelder det hele 230 000 barn eller 21 % av alle norske barn. Høyesterett har fattet beslutning i mangfoldige saker der far enten har fått begrenset samvær eller null samvær. I enkelte saker har Høysetrett tildelt samvær og moren har i ettertid sabotert samværsplikten. Hun trosser med andre ord en Høyesterettsavgjørelse, og ingen gjør noe med det! Hva slags respekt er vi da i ferd med å utvikle overfor Høysteretts avgjørelser. Temaet her berører forsåvidt ikke grunnlovsendringene, men viser jo samtidig at grunnlovsendringene om barnets beste får mye preg av formalisme uten at man gjør noe for å påse at Høyesteretts avgjørelser blir respektert.

    Videre har vi grove eksempler på fedre som blir frakjent ethvert samvær basert på falske anklager. Høyesterettsdom av 23.10.13 er eksempel på en sak der retten erkjenner falske anklager men like fullt kommer til at barnets beste ivaretas om det frakjennes kjennskap til sin egen far. Heller ikke avgjørelsen i denne saken berøres av grunnlovsendringene samtidig som den er et rått eksempel på statlig organisert barnerovsvirksomhet. Mannsforum har anmodet BLD om at rejeringen bør nedsette en arbeidsgruppe som bør gå gjennom saker der utmerkede fedre blir frakjent ethvert samvær. Vi håper dette vil bli tatt opp i den kommende familiemeldingen.

    Reply
    1. Author ImageStein-Erik Dahle

      Artikkelen dreier seg om en spesifikk høyesterettsdom og rettighetene til et barn som er norsk statsborger, men der mor er utlending. Det er selvfølgelig ingen krav om lønnsomhet i FNs barnekonvensjon, og er ikke et tema i denne eller andre saker omkring barns rettigheter. Det samme gjelder asylsøkere, som også er rene humanitære saker.

      Generell innvandring er sannsynligvis svært lønnsomt for Norge siden det store flertallet er ferdig utdannet arbeidskraft fra Sverige, Polen og andre europeiske land.

      Ellers er Norge i en særdeles sterk situasjon når det gjelder evne til å håndtere kostnadene som følger med en del av innvandringen.

      Når det gjelder fedres rettigheter i forhold til sine barn er vi nok ganske enige. Det er avgjort en stor jobb sm gjenstår før norske fedre er likestilt med sine barns mødre. Om du selv er rammet som du beskriver har du min fulle støtte og sympati. Barn har rett til og trenger begge foreldre, også når samlivet tar slutt.

      Reply
  3. Author ImageJulius Cæsar

    Konsekvensen av loven er at svindlere og bedragere får lov å bli i Norge så snart det klarer å føde et anker-barn. Avgjørelsen er kanskje best for dette barnet, men konsekvensene er kanskje at tusenvis av svindlere og bedragere kommer til Norge, og får barn kun for å få bli i Norge. Resultat kan bli store lidelser for mange barn.

    Reply
  4. Author ImageRune Fardal

    Da venter vi bare på at en del av “Barnets beste” er å ha kontakt med BEGGE sine foreldre, og at sabotering av slik kontakt fører til like strenge dommer som voldtekt.

    Reply
  5. Author ImageJon Ole

    “Både før og etter vedtakelsen av denne og andre nye bestemmelser i
    Grunnloven har det knytter seg spenning til hvordan disse vil bli tolket
    og anvendt av domstolene,” Man skal ikke tolke loven. Det er lovens intensjon som skal legges til grunn. Det sagt så er det gledelig at barns rettigheter blir tatt på alvor. Alle mennesker har grunnleggende menneskerettigheter som gjelder uansett hvor mye man måtte forandre både grunnlover og andre lover/bestemmelser.

    Jon O.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *