Grunnloven § 110 og “arbeidslinjen” i norsk sosialpolitikk


I 1954 vedtok Stortinget en grunnlovsbestemmelse som sto i sterk kontrast til de øvrige bestemmelsene i Grunnloven, nemlig § 110: “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.”

Dette var den første bestemmelsen i Grunnloven som omhandlet et velferdsgode. Fram til 2014 var dette også den eneste bestemmelsen i Grunnloven som reflekterer at Norge ikke bare er en rettsstat som verner om sivile og politiske rettigheter, men også en velferdsstat som søker å ivareta borgernes grunnleggende behov for mat, bolig, skolegang, helsehjelp, økonomisk trygghet, etc. Grunnloven fikk en mer oppdatert rettighetskatalog i 2014, der retten til utdanning, støtte til livsopphold og barns rettigheter ble inkludert. I 2014 fikk også bestemmelsen i Grunnloven § 110 ny språkdrakt og med en ny bestemmelse:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.»

Bestemmelsene er interessante, både hver for seg og sammen. Samlet utgjør de to bestemmelsene dagens overordnede rettsnorm for reguleringen av forholdet mellom arbeid og retten til støtte fra det offentlige.

“Retten til arbeid”
Staten har en konstitusjonelt forankret plikt til å “legge forholdene til rette” for at den enkelte som er i stand til å arbeide, får tilgang til arbeid eller mulighet for å drive egen næring. Bestemmelsen gir ikke en individuell rett til arbeid eller næring, men pålegger staten et overordnet ansvar for å sikre full sysselsetting, herunder hindre arbeidsledighet, og tilrettelegge for at mennesker kan delta på arbeidsmarkedet eller drive næringsvirksomhet. Norge har i etterkrigstiden stort sett hatt lav arbeidsledighet, i motsetning til mange andre land i Europa. I 1954 sa Stortinget dette:

“Alle politiske partier har påtatt seg programforpliktelsen som svarer til innholdet i den aktuelle grunnlovsparagraf. Grunnlovsfestingen hever partienes programløfter opp på et høyere plan og gjør dem til samfunnets bindende tilsagn til sine borgere. Alle som velges til Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mere generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg. § 110 vil bli en hovedretningslinje for myndighetenes økonomiske politikk».

Dette slo til; kampen mot arbeidsledighet har vært en hovedretningslinje for myndighetenes økonomiske politikk. Det kan tenkes at den samme politikken ville blitt ført uten grunnlovsbestemmelsen. Men det er grunn til å tro, som Stortinget i 1954, at bestemmelsen både sprang ut av og bidro til å holde ved like en sterk bevissthet om de valgte politikeres ansvar for å motvirke arbeidsledighet, og at dette har hatt betydning for beslutninger om økonomiske og politiske virkemidler. Selv om bestemmelsen ikke gir en individuell rett til arbeid, har den likevel hatt betydning for den enkeltes reelle muligheter for tilgang til arbeid.

“Plikten til arbeid”
Grunnloven § 110 inneholder som nevnt også en bestemmelse om rett til støtte fra det offentlige. Retten er subsidiær ved at den enkelte har det primære ansvaret for å forsørge seg selv. Dette følger av formuleringen “[d]en som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett…”. Det står ikke i bestemmelsen at den enkelte har en juridisk plikt til å arbeide, men bestemmelsen uttrykker en moralsk forpliktelse. Dette er i tråd med velferdsstatens filosofi om at den som kan, skal ta vare på seg selv og sin familie. Ansvarlige borgere forventes også å bidra etter evne til fellesskapet slik at samfunnet blir godt å leve i for alle, blant annet ved å betale skatt til stat og kommune. Velferdsstatens mål om å sørge for meningsfulle og trygge liv for alle kan ikke realiseres uten lojal oppslutning fra alle grupper om arbeid, skatteplikt og vilje til å bidra til fellesskapet.

Samtidig forutsetter velferdsstaten at det til enhver tid vil være mennesker som av ulike grunner ikke er i stand til å forsørge seg selv. Barn er avhengig av foreldrene, og pensjonister er avhengig av at de har en pensjon å leve av når de ikke lenger er i jobb. Mennesker kan rammes av kronisk sykdom eller ulykker som gjør dem helt eller delvis uføre i kortere eller lengre perioder. I våre dager er arbeidsledighet en økende bekymring. Mange mennesker vil være avhengige av arbeidsledighetstrygd til de kommer i jobb igjen. Velferdsstaten ble skapt for å sikre økonomisk trygghet i slike situasjoner. Den moralske plikten til å arbeide opphører når den enkelte ikke får jobb, er rammet av sykdom eller av andre grunner er ute av stand til å forsørge seg og sin familie.

“Arbeidslinjen”
I Norge kjennetegnes sosialpolitikken av den såkalte “arbeidslinjen”, som innebærer at det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, herunder at mottakeren i stønadsperioden skal utføre “passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen” (sosialtjenesteloven § 20). Formålet er å hindre at folk henfaller til en passiv tilværelse. For mange kan det være bra med hjelp til å komme i gang med noe nytt når de mister jobben eller ikke lenger kan utføre sitt tidligere arbeid. For andre kan slike plikter føles som en ekstra byrde i en allerede vanskelig situasjon. Loven krever at slike vilkår må ha nær sammenheng med vedtaket, og de må ikke være uforholdsmessig byrdefulle eller begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet på en urimelig måte. Dette høres betryggende ut. Men den enkelte er i stor grad prisgitt det skjønn som utøves av saksbehandleren. “Forhandlingene” mellom stønadsmottakeren og NAV om hva som er “passende” arbeid skjer mellom ulike parter der den ene sitter med makten og den andre er avhengig av å få hjelp. En lovendring medfører at sosialtjenesten i framtiden “skal” stille vilkår, med mindre “tungtveiende hensyn” taler i mot. Dette betyr en enda strengere “arbeidslinje” der de krav som stilles ikke nødvendigvis hjelper stønadsmottakeren til å få en meningsfull jobb, men stilles utelukkende for å holde personen i en eller annen form for aktivitet.

Hva med Grunnloven § 110, som gir “rett” til støtte fra det offentlige når vedkommende ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold? Forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen sier at grunnlovsvernet omfatter helt grunnleggende støtte som kan gjøre den enkelte i stand til å klare seg selv og sikre et visst minstenivå av sosial trygghet. Det vises også til FNs menneskerettslige krav om ivaretakelse av “frihet, likhet og menneskeverd”. I denne sammenheng kan det være grunn til å minne om at både menneskerettighetene og Grunnloven § 93 forbyr tvangsarbeid. Det betyr at innslaget av tvang ikke må bli for dominerende; individet har faktisk “rett” til støtte og individets autonomi er en egenverdi som skal vernes. For å beskytte allerede utsatte grupper mot vilkårlighet, urimelige krav og meningsløse pålegg, må myndighetene føre aktivt tilsyn med sosialtjenestens praktisering av lovverket, saksbehandlingen og de prosedyrer og tiltak som brukes i enkeltsaker.

One thought on “Grunnloven § 110 og “arbeidslinjen” i norsk sosialpolitikk

  1. Author ImageTrond E. Haveland

    Kanskje folk fra “høydene” kan gå ned i samfunnet og opplyse NAV om disse “merkelige” ting…

    Dette sitatet fra artikkelen over, åpner jo teoretisk en dør…som faktisk er blitt politisk og lovmessig lukket i NAV…
    “Det vises også til FNs menneskerettslige krav om ivaretakelse av «frihet, likhet og menneskeverd». I denne sammenheng kan det være grunn til å minne om at både menneskerettighetene og Grunnloven § 93 forbyr tvangsarbeid. Det betyr at innslaget av tvang ikke må bli for dominerende; individet har faktisk «rett» til støtte og individets autonomi er en egenverdi som skal vernes. For å beskytte allerede utsatte grupper mot vilkårlighet, urimelige krav og meningsløse pålegg, må myndighetene føre aktivt tilsyn med sosialtjenestens praktisering av lovverket, saksbehandlingen og de prosedyrer og tiltak som brukes i enkeltsaker.”.

    Altså, “…praktisering av lovverket, saksbehandlingen og de prosedyrer og tiltak som brukes i enkeltsaker.”.
    Jeg har ikke blitt saksbehandlet som et individ via en,”enkeltsak”…
    …men mer via en prosess på et samlebånd der vi alle er troende til å være 100% lik.
    Vi blir kun alle lik, etter innsjekkingen på et likhuset…
    Man kan ikke lage lover i forhold til det sivile liv. NAV burde kun hatt prinsippet at,”Alle skal få muligheten til jobb”. En som svindler NAV ved å utnytte dette prinsippet, går direkte over i definisjonen av en kriminell. Der er loven fengsel, og til simpelt tvangsarbeid for at alle pengene skal bli tilbakebetalt. De sivile bør følg prinsipper, kun et kriminelt sinnelag vil gå over den røde linjen som fører en direkte inn under straffelover. Fotball har lover, uten dem kan ikke spillet spilles. Politikk og Krig har lover, uten dem blir det utrydding av folkeslag og hersing via ideologier og manipulering via statlige autoriteter som velsigner til krig, for samfunnet vårt er helt i synkron med Game of Thrones…som viser fult ut at de autoritære makter kan velsigne praktiseringen av sexslaver, voldtekt, psykisk vold, tortur, drap, massedrap, okkultisme, homoseksualitet, incest og hva det nå enn måtte være som folk ligger sin elsk i å praktisere, i det opplyste offentlige rom. Ren ondskap kommer alltid sivende inn som tåken ved ,”gode intensjoner”, og korrumperende verdier via deres sprøeste teorier…

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *