Høyesterett har sparket ballen over til lovgiver i viktig erstatningssak


For første gang siden 1993 har Høyesterett endret kapitaliseringsrentefoten for utbetaling av erstatning ved blant annet personskade og ekspropriasjon av eiendom. Dette til tross for at både jurister og fagøkonomer lenge har ment at rentesatsen har vært for høy.

Kapitaliseringsrentefoten skal sørge for at erstatningsbeløpet en skadelidt får utbetalt med årenes løp er stort nok til å dekke skadelidtes behov. I en nylig avgjørelse satte Høyesterett rentefoten ned fra fem prosent (en prosentsats som tidligere ble bestemt av nettopp Høyesterett) til fire prosent.

Den nedsatte renten innebærer at forsikringsselskaper nå må belage seg på å utbetale flere hundre millioner mer i erstatning hvert år. Det samme må den norske stat belage seg på, når den vil ekspropriere privat eiendom til offentlig veiutbygging eller andre formål. For staten dreier det seg nok om enda større erstatningsbeløp.

Politisk Høyesterett

I slike saker er Høyesterett politisk i en definisjons forstand, ved at den tildeler rettigheter og ressurser i samfunnet. Her beveger domstolen seg også klart innenfor forholdet mellom stat og individ – denne gangen klart i individets favør.

Flere har ment for at spørsmålet om kapitaliseringsrenten er såpass politisk at det heller burde vært løst av lovgiver. Høyesterett og lovgiver har tidligere uttalt at spørsmålet om kapitaliseringsrenten er såpass komplisert at det ikke kan løses uten en grundig utredning.

Av den grunn har det også hørtes mer sannsynlig ut at det var lovgiver, med et bredere mandat for offentlige utredninger enn det Høyesterett har, som skulle løse akkurat dette spørsmålet.

Lovgiver har derimot latt dette ligge så lenge at spørsmålet til slutt endte i Høyesterett. Det som måtte til var at advokatfirmaet Ness Lundin, på vegne av trafikkskadede klient Annelin Kreutzer, for flere år siden startet et frontalangrep på kapitaliseringsrentfoten i Nord-Troms tingrett.

Hvorfor har lovgiver latt spørsmålet ligge?

Gitt tidligere kritikk av kapitaliseringsrenten på fem prosent, og de økonomiske konsekvensene en nedsatt rente vil ha for staten, er det nærliggende å spørre om ikke lovgiver konsekvent har latt spørsmålet ligge fordi ordningen med fem prosents rente har vært lukrativ for staten.

Det har utvilsomt vært gunstig for staten at Høyesterett i flere saker har opprettholdt en rentefot på fem prosent selv om denne kanskje burde vært satt ned tidligere, og det har vært enkelt for lovgiver å henvise til Høyesteretts beslutning hvis de har ønsket å unngå spørsmålet.

På en annen side skyldes dette vel heller at ingen fra lovgiversiden har tenkt noe særlig over spørsmålet, som jo er av en svært teknisk art, og som til og med de fremste fagøkonomene strides om. De tre sakkyndige i saken, professorene Steinar Holden og Espen Moen fra Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo og Thore Johnsen fra Norges Handelshøyskole, kom alle frem til ulike anbefalinger med hensyn til kapitaliseringsrenten.

I tillegg er det vel ingen politikere som har tenkt at de skal kunne vinne velgere med slagordet: Ja til nedsatt kapitaliseringsrente!

Det blir spennende å se om lovgiver nå reagerer på avgjørelsen Høyesterett har tatt angående dette spørsmålet, eller om tradisjonen med at Høyesterett tar hånd om dette spørsmålet vedvarer. Høyesterett har nå sparket ballen over til lovgiver.

 

2 thoughts on “Høyesterett har sparket ballen over til lovgiver i viktig erstatningssak

  1. Author ImageHans Fredrik Marthinussen

    Jeg synes ikke du treffer helt her. Norsk erstatningsrett har en klar hovedregel om at den som blir funnet erstatningsansvarlig skal erstatte skadelidtes fulle tap. For å få avsluttet saken, får man også rett til erstatning for såkalt fremtidig tap. Fordi pengene blir utbetalt med en gang, på domstidspunktet, er imidlertid dette en fordel for skadelidte – det er som kjent bedre å få 200 000 kroner nå, enn å få dem om 5 år. Kapitaliseringsrenten skal sørge for at erstatningen blir RIKTIG, ved at den fordelen man får ved å få pengene nå, kompenseres. I realiteten er det et krav om at skadelidte må investere pengene for å få en rimelig avkastning.

    Der du bommer er etter min mening når du skriver at «her beveger domstolen seg også klart innenfor forholdet mellom stat og individ – denne gangen klart i individets favør». Erstatningsrett er klassisk privatrett: Det er en skadevolder og en skadelidt, og dette er to private rettssubjekter. At mange erstatningsutbetalinger kommer fra staten, særlig gjennom pasientskadeerstatning, og gjennom forsikringsselskapene, gjør ikke dette til et spørsmål om forholdet mellom individet og staten. Skadevoldere kan også være privatpersoner, staten kan være skadelidte. Videre bommer du etter mitt skjønn når du sier dette er et politisk spørsmål. Det er et fagøkonomisk spørsmål: Hva som er riktig normalavkastning på penger er å forsøke å spå om finansmarkedenes utvikling i tiden fremover. Det er riktig påpekt av Høyesterett at domstolen ikke har så gode forutsetninger for å avgjøre dette spørsmålet, og at lovgiver derfor kanskje bør se på om dette kan gjøres på en mer betryggende måte. (De fleste, inkludert meg selv, synes f.eks. i dag at selv 4 prosent virker som et høyt tall for antatt avkastning for en fornuftig investering av et erstatningsbeløp.) Men det gjør altså ikke spørsmålet politisk. Det rettspolitiske – full erstatning for tap – ligger fast. Spørsmålet er hvordan det riktig beregnes. Det er ikke politikk. (Selv om noen elementer – som hvor stor risiko skal skadelidte måtte ta, og hvor stor del av risikoen for usikkerhet om fremtiden kan med rimelighet legges på den skadelidte – er politiske vurderinger, som riktignok ligger godt innenfor det som domstolene tradisjonelt selv har håndtert i erstatningssaker.)

  2. Author ImageHenrik Litlere Bentsen

    Hei, Hans Fredrik. Takk for kommentaren. Vår uenighet rundt disse spørsmålet er nok grunnet i fagtradisjon, og jeg setter pris på dine juridiske betraktninger på dette.

    For det første, mener jeg saken også befinner seg i skillet mellom stat og individ fordi dommen også legger fremtidige føringer i ekspropriasjonssaker der staten er part. Dermed er også staten (om enn indirekte) en tapende part i denne saken, selv om begge partene, eller rettssubjektene som du skriver, var private. At ”erstatningsrett er klassisk privatrett” bestrider jeg ikke, dette kan du mer om enn meg, men jeg syns det er ganske klart at avgjørelsen også har konsekvenser for staten, og at dette nok er noe dommerne i saken også har måtte ta stilling til. Dette framkom også ganske tydelig da jeg fulgte saken i Høyesterett, ved at enkelte av dommerne blant annet stilte spørsmål til advokatene om hvor langt lovgiverne var kommet i behandlingen av dette spørsmålet. At saken har slike prinsipielle konsekvenser utover partene i saken mener jeg gjør saken spesielt interessant, og jeg regner også med at dette var en av årsakene til at saken ble behandlet i Storkammer i stedet for i avdeling.

    Med hensyn til om spørsmålet er politisk eller ikke, er vi nok uenige i hva politikkbegrepet innebærer når vi snakker om Høyesterett. Jeg mener at Høyesterett er en politisk institusjon som i de fleste saker (spesielt i de mer prinsipielle) tar avgjørelser som er politiske. Dette er begrunnet i den grunnleggende definisjonen av politikk som omhandler fordeling av rettigheter og ressurser i samfunnet. Når ressursene som fordeles blir så store som i denne saken, kommer dette spesielt til utrykk. Vi kan gjerne kalle politikk i Høyesterett for ”rettspolitikk”, for å skape et skille mellom politikk utøvd av dommere i kontrast til politikerne på stortinget. Jeg er ikke uenig i at formene for politikk i de to statsmaktene er ulike. Men jeg mener at det uansett handler om at de involverte i saken tar avgjørelser som i definisjons form er politiske.

    Jeg følger deg ikke helt når du skriver at ”Spørsmålet er hvordan det riktig beregnes. Det er ikke politikk. (Selv om noen elementer – som hvor stor risiko skal skadelidte måtte ta, og hvor stor del av risikoen for usikkerhet om fremtiden kan med rimelighet legges på den skadelidte – er politiske vurderinger, som riktignok ligger godt innenfor det som domstolene tradisjonelt selv har håndtert i erstatningssaker.)” På den ene sier du at dette ikke er politikk fordi det handler om å beregne renten riktig, mens du på den andre siden sier at noen elementer for utregningen av renten er politiske vurderinger. Her mener jeg at det du kaller ”noen momenter” er blant de viktigste momentene når det gjelder å fastsette riktig kapitaliseringsrente. Dermed mener jeg at selve utregningen av renten er basert på politiske vurderinger. Det at de politiske vurderingene du nevner ligger godt innenfor det domstolene tradisjonelt har håndtert, er vel heller ikke et argument for at domstolen ikke tar politiske avgjørelser?

    De andre momentene i utregningen av renten (som fremtidig realrente og inflasjon) er heller ikke spørsmål av ren økonomisk art. De tre sakkyndige fagøkonomene i saken var svært klare på at fagøkonomer ikke kan si noe sikkert om Norges realrente eller inflasjon i fremtiden, og de var også svært åpne om at de som fagøkonomer ikke kunne fortelle Høyesterett hva som er samfunnsmessig eller juridisk ”riktig” rente. Dette var derimot samfunnmessige og politiske vurderinger Høyesterett måtte ta stilling til.

    De tre sakkyndige anbefalte alle ulike kapitaliseringsrenter, alle under fire prosent. Høyesterett stod fritt til å velge hvilken rente de skulle sette, og det er velkjent at små endringer i renten ofte gir store utslag når det gjelder
    erstatningsbeløp. At tre dyktige fagøkonomer anbefaler tre ulike renter, mener jeg viser at dette ikke kun er et spørsmål av fagøkonomisk art, men også et spørsmål om politisk vurderinger. At Høyesterett ikke valgte noen av de rentene de sakkyndige anbefalte, men selv satte en høyere rente på fire prosent, mener jeg også viser at spørsmålet om renten har vært en politisk vurdering.

Comments are closed.