Hva skal vi med humaniora?


Author:

Author ImageSiri Meyer

Regjeringen kommer snart med en Stortingsmelding om humaniora, den første av sitt slag. Er politikerne endelig rede til å satse på humaniora?

Nylig inviterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til en konferanse for å få innspill til arbeidet med den kommende Stortingsmeldingen. Der opptrådte blant andre en oberstløytnant med doktorgrad i filosofi. Han var blitt sendt til universitetet på 1990-tallet av Luftforsvaret for å studere nettopp dette faget. Forsvaret ville meisle ut et nytt verdensbilde etter at den kalde krigen var over.

Oberstløytnanten ble ikke skuffet. På konferansen beskrev han det han hadde lært på universitetet på denne måten: «Samfunnsvitenskapen prøver å finne likhetstrekk mellom ulike situasjoner.» De lager modeller for krigføring ved å abstrahere erfaringer fra ulike kriger og ulike tider. «En humanist derimot», fortsatte han, «prøver i større grad å se hva som er genuint for den konkrete situasjonen.» Humaniora vegrer seg mot generaliseringer.

Oberstløytnanten var ikke i tvil om hvorfor humaniora i lang tid hadde blitt oversett. Han sa at politikere og samfunnets institusjoner «ofte blir for opptatt av det abstraherte på bekostning av det unike.» Oberstløytnanten har helt rett i dette. Man prioriterer det allmenne fremfor kunnskap om det nære og konkrete. Men humaniora har også andre sider.

I år 2000 utga Åsne Seierstads boken Med ryggen mot veggen. Portretter fra Serbia. Her intervjuer hun en rekke enkeltpersoner for å skaffe seg kunnskap om krigene på Balkan på 1990-tallet. En av dem var Deda Bora. På soverommet hans hang det et bilde som Seierstad synes hun kjente. Komposisjonen minnet om Leonardos da Vincis berømte maleri av nattverden med Jesus og de 12 disiplene. Boras bilde var ikke av Jesus, men av den hellige Lazar, den serbiske helten som døde på Kosovo-sletten i 1389, forklarte Bora. Han spiser sammen med mennene, kvelden før slaget. Mannen til venstre for Lazar viste seg i ettertid å være en Judas. Han forrådte sin leder, slik at serberne tapte og de muslimske tyrkerne vant slaget.

Dette bildet spilte en viktig rolle i Deda Boras liv. Han var stolt av å være serber. Mange serbere føler seg som et utvalgt folk. Men bildet og historiene om Lazar forteller ikke bare om virkelighetsforståelsen til en enkelt person. Bildet av Lazars siste måltid bringer oss på sporet av noe mer allment. Symboler og fortellinger skaper den vi-følelsen som må til for at ulike individer skal kunne kjenne seg som ett folk. Intet fellesskap eller kollektiv identitet uten felles kommunikasjonsvaner. Men de kan også få folk til å føle at de har en historisk misjon på bekostning av andre folkeslag. Studiet av slike symboler kan gi oss innsyn i noen av nasjonalismens skyggesider. Her er vi på sporet av en av de mekanismene som driver frem kriger til alle tider.