Hvordan står det til med helsa herr Neptun?


Author:

Author ImageSiv Lauvset

Den blå planeten vår er ikke helt frisk. Men hva slags mål skal vi bruke for å bestemme helsetilstanden til havet?

Det er mange ting vi klimaforskere ikke er enige om og det er enda flere ting vi ikke vet noe om. Men noen ting står klart frem, og at jordkloden vår har feber er en av dem. At dette skyldes økt drivhuseffekt er også tydelig. Temperaturøkningen siden 1880, da målingene startet, har ikke vært veldig stor så det er ikke snakk om noen livstruende feber. Enda. Men det er uvisst akkurat hvor mye temperaturen vil øke i fremtiden. Lenge har målet vært å begrense temperaturøkningen til 2 ºC totalt – det såkalte togradersmålet. I Paris i desember i fjor ble verdens ledere enige om å begrense temperaturøkningen til 1,5 ºC totalt.

Temperaturen i lufta sier bare noe om hvor høy feber jordkloden har. Den sier ingenting om eventuelle andre symptomer på sykdom. Og den sier oss veldig lite om tilstanden til havet. I en kommentar i Nature i 2014 argumenterer David G. Victor og Charles F. Kennel at vi må bort fra et rent temperaturmål. Vi må heller begynne å overvåke en rekke livstegn, analogt med hva legene gjør når vi mennesker er syke. De poengterer også at havet er nøkkelen, og at det er der vi må sette inn ressursene for å forstå hva som skjer.

Fotografiet som illustrerer denne teksten viser med all mulig tydelighet hvorfor havet er viktig. Bildet heter «The Blue Marble» og ble tatt av mannskapet om bord Apollo 17 den 7. desember 1972. Det er et berømt fotografi, og et fantastisk flott fotografi. Og alt dette vannet – havet – er det som på mange måter demper symptomene på sykdom. Siden vann har en mye høyere varmekapasitet enn luft og jord har kan havet ta til seg mye energi før det resulterer i en temperaturøkning. Siden havet er et stort lager for CO2 så fjerner det mye av utslippene sånn at økningen av CO2 i atmosfæren blir mindre og økningen av drivhuseffekten begrenses. Havet er den store helten i klimasystemet. Victor og Kennel foreslår da også at begrensninger på økningen av varmeinnholdet i havet må være en del av strategien for å minimere de menneskeskapte klimaendringene på jorda.

Det er klart det tar på å være den som hele tiden skal redde jorda. Til og med Jack Bauer blir sliten innimellom. Havet blir nå utsatt for større og større stress, men vi har ganske dårlig oversikt over hva som skjer i havet på grunn av det. Hvis vi skal kunne si noe om den generelle helsetilstanden til havet så må vi observere mer enn bare temperaturendringene. Vi må også observere havforsuringen som oppstår på grunn av økt CO2 innhold, endringene i oksygeninnhold som oppstår på grunn av temperaturendringene, og endringene i næringssaltene som oppstår på grunn av forurensning fra land. Det er mange andre ting som også kan observeres og si noe om hvilket stress havet blir utsatt for.

GLODAPv2_map_Global_resize

Det er derimot et problem med denne planen: det er både dyrt og vanskelig å observere havet. Figuren over viser observasjonene vi har gjort av karboninnholdet i havet siden 1972 (Olsen et al., 2016). Selv om dekningen av temperaturobservasjoner er noe bedre, er tydelig at her er det store hull. Hvis vi effektivt skal overvåke livstegnene til havet må vi finne en måte og både utnytte de historiske observasjonene vi har på best mulig måte, også må vi finne en måte å få gjort flere observasjoner på. Det kommer til å trenges både innovativ forskning og teknologiutvikling.

Det er her fronten i havforskingen befinner seg. Men jeg tror Victor og Kennel har rett. Hvis vi har som mål å begrense klimaendringene til et gitt nivå så må vi gå til havet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *