Intimitetstyranni


Author:

Author ImageSiri Meyer

I 1977 utga sosiologen Richard Sennett boken The Fall of Public Man. Han pekte på en ny og foruroligende tendens: privatiseringen og psykologiseringen av det offentlige rommet. Han kalte det for intimitetstyranni.

Siden har alt blitt mye verre. Det er visst ingen grenser for hvor selvsentrerte folk kan bli. I 1998 stilte for eksempel den britiske kunstneren Tracey Emin ut sengen sin i Tate Gallery under tittelen My Bed. Her hadde hun ligget i flere dager i strekk etter et mentalt sammenbrudd. Sengetøyet var tilgriset, og rundt sengen lå det skitne underbukser, brukte kondomer, gamle sigarettsneiper, tomme flasker av vodka, vann og juice, pilleesker, tamponger og et kosedyr.

Kritikerne var nådeløse. Ingen stiller ut en uoppredd seng, innvendte de. Kunstneren brukte argumentet til sin egen fordel: “Well, they didn’t, did they? No one had ever done that before.” Mediene kastet seg over nyheten og publikum kikket interessert. I dag regnes installasjonen som en klassiker.

Jeg mot meg heter en TV-serie som går akkurat nå. Her filmer åtte ungdommer med psykiske lidelser seg selv med mobilkamera og får videodagbøkene sine offentliggjort i beste sendetid. De gråter og forteller om ensomhet, angst, depresjoner og tvangstanker. Det virker ikke som om de skjuler noen ting.

Donald Trump sprenger alle grenser for rå og ubehøvlet atferd i politikken. Han nøler ikke en gang med å henge ut en funksjonshemmet. Derfor får han også medienes oppmerksomhet. «Denne stakkars fyren, du skulle ha sett ham!» «Å, jeg vet ikke hva jeg sa. Jeg husker ikke!», siterte Donald Trump fra scenen, mens han ristet armen sin i et forsøk på å etterlikne en journalist med spasmer.

Vi lever altså i et tilsynelatende transparent samfunn, hvor alt er tillatt og alle slipper til med sine personlige plager og meninger. Og det må vel være fint? Emin opptrådte i et program på BBC i 2007. Her snakkket hun ut om konsekvensene av å ha en så selvutleverende estetisk strategi. Hun hevdet at berømmelsen har hatt en terapeutisk, helbredende effekt på henne: ”Pain can heal quite easily, and through my success, a lot of healing has happened.” Kanskje vil deltakerne i Jeg mot meg oppleve det samme, i alle fall så lenge serien går. Hva som skjer etterpå, er ikke godt å si.

Det kan se ut som om medieutviklingen har gjort privatiseringen av det offentlige rommet til en god ting. For hvis ingenting er skjult, kan vel folk endelig få lov til å være som de vil? Lytter vi godt til alle selvbekjennelsene, forstår vi at dette ikke er tilfellet. Normalitetsmakten er ikke død. Vi er like nådeløse mot hverandre som før. Jeg er nesten fristet til å gi Sennett rett i at intimiteten er en svøpe. Når samfunnet forsvinner, står det bare individer tilbake og kampen mellom dem.

One thought on “Intimitetstyranni

  1. Author ImageTrond E. Haveland

    Darwins teoretiske tankegods, har flammet opp menneskets indre helvetesild så mang en gang.
    JFK:”Du kan drepe mannen, men ikke hans idè…”.
    “Den sterkestes rett”, åpnet opp dører for denne ideen sin indre logikk, om å kunne definere mennesket inn i ymse variabler, som “du er et undermenneske”, en forgreining med et full stopp – Halt!
    Norge begynte med målinger av samenes skaller utfra datidens vitenskapelige interesser for tematikken om at noen var nok litt mer menneske enn de knoke-gående andre.
    Så kom Hitler, et menneske født i synkron med denne tankebanen av “Mennesket gjør en fri!”, som var i samme takt og tone til alle tanke-revolusjonene med samklang i Darwins teori.
    …og nå er mennesket så fri, at det er troende til litt av hvert, i navnet til de “vitenskapelige” teroier.
    Ekte ondskap, har alltid sivet inn i samfunnet via sine,”gode intensjoner”, for å tåkelegge sitt vanvidds galskap.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *