Kosehormonet


Noen mener at hormonet oksytocin utløses av hyggelige opplevelser sammen med andre, og at å tilføre en dose oksytocin vil øke tilliten mellom mennesker. Men virkeligheten ser ut til å være mer kompleks.

Oksytocin er et molekyl som produseres naturlig i hjernen, og fungerer som et hormon som påvirker hvordan hjernen og andre organer i kroppen fungerer. Vi har lenge visst at hormonet er aktivt under fødsel og amming hos mødre. Senere oppdaget vi også at oksytocin fungerer som et signalstoff i hjernen, som er spesielt aktivt i den delen av hjernen som styrer følelser.

Når eksperimenter tilfører oksytocin til rotter og markmus bruker de tid med barn og partner, og de gjør det mindre når de blir gjort ufølsomt for oksytocin. Menneskers oksytocin-nivå øker når vi har positive opplevelser sammen med andre, for eksempel når vi har sex, gir en klem, får en massasje, eller sjekker hva vennene våre har postet på Facebook. Noen eksperimenter har også vist at forsøkspersoner blir mer tillitsfulle og villige til å samarbeide når de får en dose med oksytocin fra en nesespray.

Dette har vært et svært hett forskningstema det siste tiåret. Oksytocin har av noen blitt utropt som nærmest et mirakelhormon, som kan å få oss til å stole mer på hverandre, være mer gavmilde, samarbeidsvillige, og forståelsesfulle, og til å kommunisere bedre. Hormonet har blitt sett på som selve grunnlaget for empati, og at det fungerer som “limet” i sosiale relasjoner – i familien, nærmiljøet, og storsamfunnet. Nevroøkonomen Paul Zak har skrevet en bok hvor han kaller oksytocin for “det moralske molekylet”, og gav en svært entusiastisk TED-talk i 2011. Han mener at mer oksytocin vil gjøre verden til et bedre sted, og anbefaler alle å gi åtte klemme hver dag. Det har også blitt hevdet at oksytocin kan brukes til behandling av sosiale vansker som ofte følger med ulike psykiske lidelser. Universitetet i Oslo forsker for tiden på muligheten for slike behandlinger (se intervju med Ole Andreassen fra UiOs KG Jebsen-Senter for psykoseforskning).

Men det er nok ikke så enkelt som at oksytocin alltid gjør oss til bedre mennesker. Hormonet har sannsynligvis hatt en evolusjonær rolle for våre forfedre, der funksjonen har vært å få oss til å søke samhold med gruppen vår. Det er derfor ikke noen moral “innebygget” i molekylet, og oksytocin kan også føre til negative endringer, som økt misunnelse, skadefryd og forskjellsbehandling av fremmede. En studie fra 2014 viste at oksytocin kan gjøre folk mindre ærlige, om de tror at uærlighet er det beste for gruppen.

Kompleksiteten i menneskers sosiale interaksjon gjør emnet vanskelig å forske på, og det er vanskelig å overføre det vi har lært fra forsøksdyr til å gjelde for oss. Det ser også ut som at oksytocin kan fungere ulikt for ulike mennesker, og i noen sykdomsbilder vil økt oksytocin være til hinder for sosial interaksjon. Oksytocin vil også ha ulike effekter ut fra hvilken setting vi er i når vi blir eksponert for det. For eksempel kan det være at et økt oksytocin-nivå gjør at mobbing oppleves som mer sårende.

De siste årene har det også blitt reist en del tvil rundt forskningen på oksytocin. Forskerne som utførte ett av de viktige tidlige oksytocin-studiene har nå rapportert at de ikke klarte å få samme resultater da de gjentok studien. Lignende eksperimenter har heller ikke funnet helt den samme effekten av at oksytocin øker tilliten. De fleste studiene viser kun en effekt av oksytocin under helt bestemte forhold (som varierer mellom studiene), studiene bruker for få deltagere til at vi kan stole på resultatet (les mer her) og det kan være at det finnes mislykkede oksytocin-studier som vi aldri får høre om. Dette føyer seg inn i en trend de siste par årene (som jeg har skrevet om tidligere), der vi ser at tidligere akseptert psykologisk forskning nå blir sett mer kritisk på. Det er også knyttet usikkerhet til om oksytocin-nesesprayen i det hele tatt når frem til og har en effekt på hjernen, og at måten oksytocin har blitt målt i blodet på kan ha hatt sine svakheter.

Det er altså en del usikkerhet rundt forskningen på oksytocin og om oksytocin kan være et “kosehormon”. Men selv om denne forskningen kan være misforstått eller overdrevet, er grunntanken riktig: Om vi aksepterer at våre følelser og tanker er knyttet til signaler, hormoner og tilstander i hjernen (som jeg har skrevet om tidligere), så må også det å kose seg, og det å stole på andre henge sammen med noe målbart i hjernen. Oksytocin kan være en del av forklaringen, men det er fortsatt mye vi ikke vet. Et åpent spørsmål er hvilken mekanisme oksytocin skal virke gjennom. Kan det være at oksytocin motiverer oss til å oppsøke sosiale situasjoner, eller gjør det oss mer oppmerksom på sosiale signaler?

De overdrevne optimistiske presseoppslagene rundt oksytocin har også fått negative konsekvenser. Foreldre har på egenhånd ha kjøpt oksytocin på nettet for å gi til sine barn med sosiale vansker. Det er ingen studier som viser at oksytocin kan være til hjelp i slike tilfeller, og vi vet ikke om dette kan ha uheldige kort- eller langtidseffekter. Selv om forskningen på oksytocin sin rolle i menneskers sosiale atferd er spennende, er den fortsatt i en tidlig fase, og det kreves en mer kritisk gjennomgang av bevisbyrden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *