KUNSTEN Å HUSKE ALT


Author:

Author ImageSiri Meyer

Moonwalk med Einstein heter boken som er skrevet av Joshua Foer. Han var en fyr med gjennomsnittlig hukommelse. Så bestemte han seg for å bli amerikansk mester i humkommelseskunst.

Boken innledes med historien om en katastrofe fra den greske poeten Simonides fra Keos (født ca. 556, død ca. 469 f.Kr.). Den begynner slik: «Det var ingen andre overlevende.» En gruppe mennesker gikk og rotet rundt i ruinene etter det som en gang hadde vært en festsal. De lette etter ringer, sandaler o.l. som kunne hjelpe dem å identifisere sine kjære, slik at de kunne få en verdig begravelse. De fant ingenting. Til slutt gikk de til Simonides, som var den eneste gjenlevende, og bad om hjelp. Men hva kunne han gjøre?

Simonides hadde vært utrolig heldig. Han hadde forlatt festsalen, like før taket falt sammen. Men hvordan skulle han huske alle som hadde vært der? Det var da han fikk den idéen som Joshua Foer brukte for å bli hukommelsens mester: Han forsøkte å se for seg hvor folk hadde sittet. De dukket opp i små erindringsglimt. Skopas hadde sittet øverst ved bordet og ledd. Rett overfor ham hadde det sittet en dikter som var travelt opptatt med å tørke opp restene av maten med et stykke brød. På den andre siden satt en rikmann og betraktet ham med et selvtilfreds smil. Når Simonides lukket opp øynene, visste han alt. Han kunne ta slektningene i hånden og lede dem frem til det stedet i ruinene hvor likene lå begravet.

Imagines loci (Forestill deg et sted) kalte Simonides denne hukommelsesteknikken. Man lagrer informasjon ved å visualisere den og forankre den til et bestemt sted. Ifølge Foer er metoden like aktuell som den var i århundrene før Kristi fødsel.

Men hva gjør vi når vi skal minnes ofrene for terrorhandlinger i vår egen tid? Minnesmerkene over holocaust, 11. september 2001 og 22. juli 2011 er ikke figurative. Vi skal ikke se. Kunstnerne nøyer seg med noen enkle symboler eller navnene på de døde, som fotografiet fra Utøya viser. Er det fordi terroren sprenger rammene for hva menneskesinnet kan forstå? Eller er det det fordi det fordi vi ikke orker å huske