Når skolen blir arena for virtuell trakassering


Author:

Author ImageHerner Sæverot

Bidrar skolen til en slumretilstand hos elevene ved å nøre opp under virkelighetsflukt og ignorering av arbeid mot å avverge "virtuell trakassering" og "virtuell mobbing"?

Virtuell  trakassering eller virtuell mobbing betyr kort og godt at ulike internettbaserte formidlingskanaler brukes til å mobbe og trakassere. Et av de siste eksemplene på det er Cecilie Andersens datter (14) fra Bergen (BA, 7.9.2015). I tre måneder ble datteren drapstruet og terrorisert på det groveste på sosiale medier.

Med virtuell trakassering og mobbing følger mange utfordringer, og en særlig utfordring er at den ofte er ”uforutsett”. Om dette sier Cecilie Andersen følgende: ”De første tekstmeldingene kom som lyn fra klar himmel.”Men, det finnes spor i opptrapping mot virtuell terror og mobbing, som dermed aldri skjer totalt ”uforutsett”. Det betyr at vi må spørre hvordan et moderne demokratisk samfunn kan bygge opp en kompetanse som kan bidra til å avsløre opptrapping mot, og forebygge utvikling av, slike ekstreme handlinger. Dette er først og fremst en pedagogisk oppgave. Hvor står så skolen, samfunnets viktigste oppdragelsesinstitusjon, i forhold til denne pedagogiske oppgaven?

Skolen er sterkt presset av en politikk som er særlig opptatt av målbare læringsresultater, med sikte på at skolens elever skal skåre så høyt som mulig på både nasjonale og internasjonale tester. Det legges ikke vekt på at elever skal utvikle den kompetanse som er nødvendig for å demme opp om, eller avsløre ekstreme holdninger og handlinger. Hva da med fremtidens skole? Lite tyder på at heller ikke den vil legge vekt på denne pedagogiske oppgaven. Hvis vi tar sats i den ferske utredningen NOU 2015:8 ”Fremtidens skole”, ser vi at den tar utgangspunkt i at skolen befinner seg i et kunnskapssamfunn. Derfor er den først og fremst opptatt av at elevene skal lære mer, at de skal lære å lære, bli mer kreative og lignende. Utredningen tar ikke innover seg at fremtidens skole trolig også vil befinne seg i et risikosamfunn.

Hva bør så fremtidens skole, lærerutdanning og politikere gjøre? Mange ting, selvfølgelig. Deriblant bør de bidra til oppbygging av kompetanse som kan forhindre at ekstreme budskap formidles gjennom de sosiale mediene, samt avsløre budskap som skjuler sin ideologiske og totalitære tilknytning. Dette kan gjøres gjennom digital vekking, hvor elever og studenter vekkes til å bry seg, følge med på hva som ytres på de sosiale mediene og ta til motmæle mot ekstreme ytringer, eller i det minste varsle noen om dette.

De som ønsker å få grundigere innsyn i de tankene jeg her har lagt frem, og ikke minst pedagogisk grunnforskning, bør lese den nyutgitte boken Pedagogikk for det uforutsette (red. G.-E. Torgersen, Fagbokforlaget). Det er også mulig å delta på boklanseringen av denne boken. Den går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo, den 21. september.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *