Norges dilemma: Petrostat eller miljøforkjemper?


Synes du den norske klimadebatten er uoversiktlig? Er det problematisk at Norge er en oljenasjon samtidig som vi skal forplikte oss til CO2-kutt hjemme og i utlandet? Hva gjør mediene for å knyte klimaforskningen nærmere folks erfaringer, for eksempel ved ekstremværhendelser? Og var stortingsvalget 2013 et klimavalg? Disse og mange flere spørsmål har forskere fra UiB og HiOA skrevet om i antologien ”Klima, medier og politikk”, som kom ut i Abstrakt forlag november 2014.    

Boken er et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Institutt for sammenliknende politikk og Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, samt Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) og Meteorologisk institutt. Hovedformålet med forskningsprosjektet ”Climate Crossroads: Towards Precautionary Practices” er å belyse samspillet mellom klimapolitikk, medier og folks holdninger til klimaendringer, for å bedre å forstå forutsetningene- og hindringene- for handlinger ut fra et føre-var prinsipp.

 

Over 70% av den norske befolkning mener at Norge har et moralsk ansvar for å redusere utslipp av klimagasser (Medborgerpanelet 2013). Men folk har ikke tro på at politikerne vil greie å innfri ambisjonen om utslippskutt. Det er paradoksalt at halvparten av de spurte i spørreundersøkelsen til SIFO (2011) mener at Norge bør utvinne like mye (47 prosent) eller mer (6 prosent) olje enn i dag.

Bokens mange bidrag har en stor spennvidde: den første hoveddelen fokuserer på politiske prioriteringer, der for eksempel stortingsvalget 2013 er fokus, hvor politikernes klimaholdninger blir analysert sammen med klimaets plass i mediedekningen. I bokens andre del er fokuset ut av landegrensene, altså klima- og klimaforhandlinger utenfor Norges grenser, blant annet om klimabistand, utenrikspolitikk, klimaflyktninger osv.

I bokens tredje og siste del er det holdninger, holdningsskapere og holdningsendringer som er fokuset. For eksempel blir avisenes kommentarartikler analysert og sett i lys av hvilke dominante krefter i politikken og næringslivet som setter premissene for klimadebatten. Det blir også gjort analyse av de mest fremtredende klimabloggene, både innenlands- og utenlands. Sist, men ikke minst blir ekstremvær sett på som en erfaring hvor folk kobler klimaendringene til sin hverdag. Klimaendringer sees ofte som noe abstrakt, noe som vil skje langt frem i tid, mens ekstremvær, spesielt som det vi har erfart i Norge de siste årene med storm, orkaner, flom og skred, er noe de aller fleste har erfaring med. I en undersøkelse gjort av Norsk Gallup (Klimabarometer 2013) er det flere som mener de har erfart klimaendringer på kroppen (fra 11 til 25 prosent på bare ett år). De aller fleste mener at klimaendringene de har erfart er stormer og orkaner i sin egen kommune.

Stortingsvalget 2013 er kanskje allerede glemt, men kan vi erindre om klima og klimaendringer fikk noe særlig plass i valgkampen? Elisabeth Eide og Anja Naper har skrevet et kapittel om klimavalg i mediene som kan være interessant for de som ønsker å friske opp hukommelsen. Forfatterne antok at klimaendringer som tema ville være mer sentralt enn ved tidligere valg, nettopp på grunn av Miljøpartiet de Grønnes vekst, FNs klimapanelets sin femte hovedrapport som var rett rundt hjørnet den høsten, samt et økende internasjonal press for å finne løsninger. Forfatterne har sett på valgkampdekningen i 9 aviser i én måned rundt valget i 2013. Deres funn viser at, saker som “skole”, “utdanning” eller “helse” generer mange flere oppslag enn “klima/ klimaendringer.” Jeg kan allerede nå avsløre at klimaendringer ikke ble et dominerende tema i stortingsvalgkampen 2013, og avisene har ikke viet klimaendringer og hva vi skal gjøre for å tilpasse oss i fremtiden noen særlig stor plass i sine spalter.

Utgangspunktet for flere av kapitlene i denne boken er det norske paradokset: storstilt utvinning av olje og gass kombinert med et ønske om å oppfattes som et foregangsland i klimaspørsmål. I denne sammenheng er Gloppen, Rakner og Viber sitt kapittel om “Stortingsklima” interessant, fordi her er det politikerne selv som svarer for seg, der er representanter fra de ulike partiene blitt spurt om hvordan de oppfattet sin OG Norges rolle i kampen mot klimaendringer. Det internasjonale energibyrået konkluderer med at vi må la to tredjedeler av all olje og gass ligge urørt om vi skal nå togradersmålet. Hovedargumentet til de største partiene (H, FrP, Ap) er at verden uansett trenger olje og at siden vår oljeutvinning gir mindre utslipp enn andre land, må vi fortsette produksjonen. Stortingsvalgkampen 2013 kan oppsummeres med dette paradokset: Det viktigste lokale, nasjonale og internasjonale spørsmålet om en bærekraftig klimapolitikk ble nedprioritert fordi ingen politiske partier oppfatter klima som en sak å vinne valg på, skriver Gloppen, Rakner og Vibe.

3 thoughts on “Norges dilemma: Petrostat eller miljøforkjemper?

  1. Author Imagekly

    Jeg synes det er bra at det settes fokus på menneskeskapte klimaendringer og tilhørende politikk.
    Det jeg som fagperson synes er svært uheldig og misvisende, er at seriøse forskere stadig benytter bilder av oversvømmelser på Bryggen som illustrasjon. Vet de ikke at vannstanden i Bergen har endret seg kun 3 cm på mer enn 100 år (vannstandsmålinger utført av Kartverket). Det er heller ikke slik at uendret havnivå kan forklares med landhevning etter istiden. Men det finnes uavhengige målinger (av bl.a kummer og møner) som viser at Bryggen har sunket (pga setninger) med mer enn 40 cm i samme periode!

    Reply
  2. Author Imagehelge nygård

    Klima meg her og klima meg der. 90% hysteri. Og når de så begynner å tids feste hvor tid havet skal stige, er det bare å finne kofferten og ta SV ruten

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *