Politisk utnevnelse til Høyesterett


Ved utnevnelsen av ny justitiarius har Regjeringen fått en sjelden mulighet til å endre på forholdet mellom et tilsynelatende etablert flertall og mindretall i Høyesterett. 

Utnevnelsen av ordinære dommere til Norges Høyesterett er ikke utpreget politisk, spesielt ikke etter at myndigheten til å utnevne dommere i 2002 ble flyttet fra Justisdepartementet til det uavhengige Innstillingsrådet for dommere.

Derimot er utnevnelsen av Høyesteretts leder, eller justitiarius, åpenbart politisk; det er Justisdepartementet som utnevner justitiarius, og stillingen som landets fremste dommer er utvilsomt viktig for Regjeringen.

Nåværende justitiarius Tore Schei går av med pensjon i mars neste år. Søkerlisten til den ledige stillingen må sies å være en fin førjulspakke til Regjeringen. Aldri før har det vært så mange og ulike søkere. Av de seks aktuelle søkerne er det fem menn og én kvinne, fire er allerede dommere i Høyesterett og to har søkt utenfra.

Domstolens makt

Søkerne fordeler seg fint utover en linje når det gjelder spørsmålet om hvor aktiv Høyesterett skal være i å kontrollere de øvrige statsmaktene (det som kalles domstolens prøvingsrett). På den ene siden finner vi dommerne Arnfinn Baardsen og Jens Edvin A. Skoghøy som av mange er regnet som de mest prøvingsvillige.

På den andre siden finner vi Jussprofessor Hans Petter Graver som fremstår som mer tilbakeholden når det gjelder kontroll av de øvrige statsmaktene, selv om han nylig har uttalt at domstolskontrollen bør intensiveres i vanskelige tider (les: Unntakstilstanden).

Videre er dommer Karl Arne Utgård ansett som relativt tilbakeholden, mens dommer Torill Marie Øie har blitt beskrevet som å befinne seg et sted midt i mellom. Den siste søkeren, Advokat Anders Ryssdal, er nærmest blitt betegnet  som et «wild card».

Asylproblematikken til Høyesterett

Asyl- og flyktningproblematikken har vært et relevant tema også i Høyesterett de siste årene. I asylsakene har spørsmålet om prøvingsretten ofte kommet opp, og skillelinjen mellom dommerne har kommet tydelig frem.

I avgjørelsen av den siste plenumssaken var Høyesterett nok en gang delt på spørsmålet om domstolens prøvingsrett. Saken omhandlet Utlendingsnemnda (UNE) sitt vedtak om å sende en barnefamilie tilbake til en provins i Afghanistan som vurderes som tryggere enn den de opprinnelig flyktet fra.

Staten ble frifunnet av et flertall i Høyesterett som mente at UNE sitt vedtak er gyldig. Derimot stemte et flertall på 10 dommere for at domstolene i saker som omhandler internflukt fullt ut kan vurdere hele asylvurderingen UNE har foretatt.

Asylsøkerne fikk altså medhold på spørsmålet om prøvingsretten, men uten det hjalp dem i å få medhold for at UNE sitt vedtak om å sende dem til internflukt er ugyldig.

Hva mente søkerne til justitiarius?

Karl Arne Utgård skrev flertallsvotumet som frifant UNE. Han var derimot i mindretall når det gjaldt prøvingsretten. I følge ham er det statsforvaltningen, ikke domstolene, som er best skikket til å vurdere i hvilken grad det er «urimelig» å sende asylsøkere til internflukt.

Arnfinn Bårdsen og Jens Edvin A. Skoghøy var i mindretall når det gjaldt gyldigheten av UNE sitt vedtak, men i flertall når det gjaldt prøvingsretten. De mener at domstolen fullt ut bør kunne etterprøve UNEs vurdering av hvorvidt internflukt er å regne som «urimelig».

Torill Marie Øie befestet på en måte sin posisjon et sted midt i mellom, og var i flertall på alle spørsmålene i saken. Hun stemte for at staten skulle frifinnes fordi det ikke er noe feil med UNE sitt vedtak, og videre stemte hun for at domstolene i prinsippet også bør kunne prøve urimelighetsvurderingen ved internflukt fullt ut.

En sjelden mulighet

Det er vanskelig å spå hvordan en ny dommer kommer til å dømme i fremtidige saker. Juss er ikke politikk hentet fra partiprogram. Men spørsmålet om prøvingsretten er noe dommerne i Høyesterett har sterke meninger om, og som kommer tydelig til uttrykk i deres vota.

Dette er også er spørsmål politikerne er opptatt av. Tidligere i år fikk for eksempel Regjeringen gjennomslag på Stortinget for at den de neste årene skal kunne instruere UNE mer direkte i behandlingen av asylsaker. Det er ikke utenkelig at en sterkere domstolskontroll med forvaltningen senere vil kunne begrense denne intensiverte politiske styringen av asylfeltet.

Ved utnevnelse av ny justitiarius har Regjeringen fått en sjelden mulighet til å foreta et relativt informert valg av en dommer som sannsynligvis vil forsterke enten mindretallet eller flertallet i Høyesterett på spørsmålet om hvilken makt domstolene skal ha i forhold til de øvrige statsmaktene i Norge. I likhet med dommerne kan Justisminister Anundsen nå velge om han ønsker å være mer aktiv eller tilbaketrukket; eller kanskje til og med litt overraskende?