Rettspolitisk omkamp i asylsaker


Høyesterett er delt i synet på sin egen rolle i asylsaker. Neste uke skal nitten av Høyesteretts tjue dommere på nytt samles i plenum for å ta stilling til om det er statsforvaltningen eller domstolene som skal ha siste ord i asylsaker i Norge.

Høyesterett skal neste uke behandle en ny asylsak i plenum. Saken omhandler utlendingnemda (UNE) sin avgjørelse om å opprettholde utlendingsdirektoratet (UDI) sitt vedtak om å sende en barnefamilie tilbake til en provins i Afghanistan som vurderes som tryggere enn den de opprinnelig flyktet fra. Borgarting lagmannsrett ga familien medhold i at UNE sitt avslag på asyl var ugyldig.

Et viktig spørsmål i saken berører den graden av kontroll domstolene skal ha over forvaltningen i utlendingssaker (prøvingsretten). Er det statsforvaltningen eller domstolene som skal ha siste håndhevelsesansvaret i asylsaker i Norge?

Økt domstolskontroll i asylsaker?

Det er vanlig at domstolene lar være å trå inn i forvaltningens rolle som saks-behandler, men heller har som oppgave å vurdere i hvilken grad forvaltningen har fattet sine vedtak på en juridisk riktig måte. Denne ansvarsfordelingen bygger på tanken om at det er forvaltningen som gjennom erfaring og faglig kompetanse er best rustet til å bestemme innholdet i sine egne vedtak.

Et mindretall av dommerne i Høyesterett har utfordret denne tradisjonelle ansvars-fordelingen mellom forvaltningen og domstolene i asylsaker. I to plenumssaker fra 2012 (Shabazi og Delic-sakene) mente mindretallet at domstolene bør ha et utvidet mandat til å prøve gyldigheten av forvaltningens vedtak på bakgrunn av nye forhold og omstendigheter (rettsfakta) inntruffet i etterkant av tidspunktet for forvaltningens vedtak.

Hvis domstolene skal drive kontroll med forvaltningen basert på ny informasjon om asylsøkernes situasjon som har inntruffet etter tidspunktet for forvaltningens vedtak, vil dette utvilsomt kunne medføre en betydelig strengere domstolskontroll av stats-forvaltningen. Og det på et saksområde som er av en svært politisk natur.

Hvorfor behandles samme spørsmål på nytt i plenum?

Høyesterett samles i plenum når det er sannsynlig at domstolen vil fravike egen praksis fra liknende saker, eller når lover eller vedtak står i konflikt med Grunnloven. En viktig hensikt er å avklare nåtidens mest prinsipielle rettsspørsmål, og videre legge føringer for hvordan liknende saker skal behandles i fremtiden.

Flertallet i de to plenumsdommene fra 2012 kom frem til at domstolene ikke skal kunne vurdere rettsfakta inntruffet i etterkant av tidspunktet for UNE sitt vedtak, men heller begrense seg til de rettsfakta som var gjeldende på vedtakstidspunktet.

Høyesterett har altså tidligere avgjort at det skal være forvaltningen som har siste håndhevelsesansvar i asylsaker i Norge, og at domstolene skal begrense seg til å vurdere lovligheten av forvaltningens vedtak. Så hvorfor er det nå nødvendig med en omkamp på det samme spørsmålet i plenum? Kan ikke Høyesterett i den kommende saken bare følge flertallets avgjørelser fra plenumssakene i 2012?

Har rettskildebildet endret seg?

I den såkalte Maria-saken (behandlet av fem dommere) fra januar i år, deltok tre av dommerne som var i mindretall i plenumssakene fra 2012. Et spørsmål i saken var om UNE sitt vedtak om å utvise en HIV-syk kenyansk kvinne, og hennes da tre år gamle datter som har norsk statsborgerskap, utgjorde et brudd på menneske-rettighetene.

I forbindelse med dette spørsmålet ble det på nytt gitt uttrykk for at domstolene i asylsaker bør kunne anvende nye rettsfakta som har inntruffet i etterkant av forvaltningens vedtak. Dette er i tråd med hva mindretallet mente i 2012. Men det er sannsynligvis fremdeles i strid med flertallets syn på spørsmålet.

Årsaken til at dommerne i Maria-saken på nytt utfordret flertallets syn fra plenums-sakene skyldes kanskje at de mener at rettskildebildet endret seg da Stortinget i fjor inkluderte flere nye menneskerettigheter i Grunnloven.

Det er sannsynlig at flere dommere er uenige i dette. I så fall vil de nok også være uenige i at domstolene etter revisjonen av Grunnloven har fått “grønt lys” til å drive strengere kontroll med statsforvaltningen i asylsaker.

Det blir spennende å se om Høyesterett i denne omgang kommer til enighet på spørsmålet om hvor sterk domstolskontrollen skal være med forvaltningen i asylsaker, eller om dommerne fremdeles er splittet langs de samme rettspolitiske skillelinjene som tidligere.

7 thoughts on “Rettspolitisk omkamp i asylsaker

  1. Author ImageBaard Hugen Lofte

    Det høyesterett burde gjort, er å stille spørsmålet om regjeringen og stortinget har abdisert i asyl og flyktningpolitikken. Statsembetsmennene fra Eidsvoll i 1814 snur seg i graven med tanke på hvordan Norge opphører snart å eksistere som en suveren nasjon. Kommende generasjoner forbanner oss allerede.

  2. Author ImageF M

    Høyesterett burde prøve straffelovens §83 mot de fleste av våre politikere: “Den
    som rettsstridig søger at bevirke eller at medvirke til, at Norge
    eller nogen del av riget bringes under fremmed herredømme eller
    innlemmes i anden stat, eller at nogen del av riget løsrives, straffes
    med hefte i minst 8 år eller med fengsel fra 8 år inntil 21
    år”.
    Dette gjelder dagens situasjon såvel som når det gjelder EU spørsmålet!

    1. Author ImageBaard Hugen Lofte

      Ja det er helt utrolig – det er dette som Skjer – i fengsel med hele bøttebaletten ! . Landssvikere enkelt og greit.

  3. Author ImageGudfar1

    Vi har de siste årene sett den etniske rensingen i Groruddalen. Kommune og UDI bruker skattebetalernes penger til å kjøpe seg inn i bolig og byggefelt for å bosette «flyktninger».
    Dette er i konflikt med Straffelovens § 101. Folkemord https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-1#KAPITTEL_2-1 Bl a pkt 3: « utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis, « Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.
    HMK har bekreftet at mennesker fra 130 nasjoner er fremtiden for kongeriket Norge. Groruddalen (mad in noway). § 101. Folkemord. For
    folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Om kongeriket Norge hadde vært opplyst, og ikke innskrenket slik § 1 i kongeriket grunnlov tilsier. Ville Høyesterett i staten grepet inn, og forlangt «staten» satt under tiltale og fått den straffet, for forbrytelse ovenfor menneskeheten. Domstolen i Haag ville tatt ut tiltale ovenfor konge, storting og regjering som ville bli tiltalt folkemord og deretter dømt i Haag. Enver noenlunde oppgående menneske, må da kunne begripe at mennesker fra 130 nasjoner, umulig kan bli bosatt her i Norge uten forferdelige konsekvenser, for dem/de menneskene som bor, og bodde her fra før. Hva om en brøkdel av de 130 nasjoner mennesker “ønsker” familie-gjenforening?

  4. Author ImageOscar Johannes Oksavik

    Spørsmålet om adgangen til å vektlegge etterfølgende forhold var ikke tema i denne lagmannsrettsdommen (LB-2013-192933) og anførsel om å få det behandlet i høyesterett ble avslått (HR-2015-2195-U).

    Vedr. spørsmål om prøvingsintensiteten av § 38 ser partene og dommerne ut til å legge Rt-2012-1985 til grunn, men i møte med § 28 femte ledd oppstår et nytt spørsmål om prøvingsadgangen. Det er altså ingen som motstrider avgjørelsen fra 2012.

    Når problemstillingene ikke er sammenfallene i 2012 og neste ukes sak, kan det da sies å være en «omkamp»?

    1. Author ImageHenrik Litlere Bentsen

      Hei, Oscar

      Takk for kommentaren! Dette er interessant og utfordrer helt klart premisset for innlegget mitt. At ankeutvalget nylig har kommet frem til at spørsmålet om faktumstidspunktet ikke skal drøftes i plenum, betyr at spørsmålet om omfanget av domstolens prøvingsrett i den kommende saken, vil være begrenset til § 28 femte ledd om internfluktbestemmelsen (slik det ble drøftet i Lagmannsrettens dom). I den forstand er jeg enig i at det ikke snakk om en direkte omkamp på spørsmålet fra plenumsdommene fra 2012.

      Når det er sagt, var det vel i Maria-saken heller ikke noe spørsmål om faktumtidspunkt for domstolsprøving i Lagmannsrettens dom, men dommerne som var i mindretall i 2012 tok likevel opp dette
      spørsmålet.

      Det blir interessant å se i hvilken grad dommerne som tidligere har vært i mindretall, med utgangspunkt i spørsmålet om prøvingsretten mht. internflukt, på nytt velger å uttale seg svært bredt og prinsipielt.

      Vennlig hilsen,
      Henrik

Comments are closed.