Samfunnet forsvinner


Author:

Author ImageSiri Meyer

Vår tids mennesker dyrker seg selv og forstår både verden og sine innerste følelser ut fra jussens paragrafer. Det kan få katastrofale konsekvenser.

Flere av naboene på Sørbråten i Buskerud, der det planlagte nasjonale minnesmerket etter 22. juli skal stå, vil ikke ha det i nabolaget. De vil ikke delta i noen diskusjon heller, men truer i stedet med rettssak for å få gjennomslag for sitt syn.

Som romanleser har jeg møtt et beslektet fenomen. I Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet, bruker forfatteren Lena Andersson jussens språk for å beskrive våre mest intime følelser. Romanen handler om Ester og hennes kjærlighet til Hugo. For Hugo er Ester kun en av mange kvinnebekjentskaper, et øyeblikks nytelse. Men Ester krever sin rett. Mannen har jo trengt inn i henne, i alle ordets betydninger. Forfatteren griper til jussen for å forklare hva som foregår: «Den som (…) uten tillatelse tar og bruker eller på annen måte tilvender seg noe, dømmes for rettsstridig forføyning (…) Det samme skal gjelde om noen uten tilvendelse, gjennom å anbringe eller bryte opp lås eller på annen måte uten tillatelse griper forstyrrende inn i en annens besittelse eller også med vold eller trussel om vold hindrer en annen i utøvelse av rett til å beholde eller ta noe. (Fra «Sveriges Rikes lov kap. 8 § 8).” Det som tidligere gjaldt tyveri, overfører fortelleren til Ester. Hugo har tatt Ester i besittelse og hun insisterer på sin rett til å bli elsket. Mottakelsen tyder på at mange er enige. Ester blir hyllet av kritikere og av mange feminister.Veien til lykke i vår tid går gjennom paragrafer.

Siden den franske revolusjon i 1789 har menneskerettighetene vært viktige for å verne om individet. Man har slåss for ytringsfrihet, stemmerett, religionsfrihet og rettssikkerhet. Det er denne form for frihet man sloss for i Delacroixs maleri. Men nå begynner denne rettighets-tenkningen å løpe helt løpsk. Stadig flere politikere insisterer på å snakke om velferds- og omsorgsgoder som rettigheter. Dette er helt i tråd med romanens Ester, som mener at hun har et rettmessig krav på å bli elsket.

De tradisjonelle menneskerettighetene hadde et overordnet mål: de ville beskytte individet mot overgrep, gjøre samfunnet til et demokrati og skape likeverd mellom individer. Dagens rettig-hetsdiskurs har ikke rom for overordnede mål eller samfunnets gavn. Lager vi en liste over alt vi har krav på, vil den bli uendelig lang. Og det koster. Ingen er interessert i å snakke om hva det kravstore individet skal yte til gjengjeld, eller om det er penger nok til å innfri kravene. Slik er det i Anderssons roman også. Det spiller ingen rolle hva Hugo ønsker, det er bare Ester som teller.

Jeg er alvorlig bekymret. For hva er det jeg ser? Samfunnet er i ferd med å forvitre.