Har høyesterettsdommere for lite fritid?


Ny forskning viser at dommere i det amerikanske rettsystemet generelt vil velge fritid over arbeid, og at dette får dem til å unngå dissensavgjørelser som medfører ekstra arbeid. Kan dette også gjelde dommerne i Norges Høyesterett?

I den nye boken The Behavior of Federal Judges av Lee Epstein, William Landes og Richard Posner anvender forfatterne det de kaller en rasjonell arbeidsmarketsteori for å analysere dommeres adferdEt sentralt teoretisk poeng er at dommere i likhet med andre arbeidstakere også er opptatt av ting som lønn, fritid, prestisje og sosiale relasjoner.

En rasjonell arbeidstaker ønsker mest mulig fordeler fra arbeidet vis-a-vis kostnader. En arbeidstaker vil for eksempel velge arbeid over fritid hvis vedkommende er mest opptatt av penger, og vice versa, hvis vedkommende er mest opptatt av fritid.

Dommere, derimot, kan ikke øke sin lønn ved å jobbe overtid. Forfatterne mener derfor at rasjonelle dommere generelt vil velge fritid over arbeid. Av den grunn vil dommere også unngå å ta avgjørelser som medfører ekstra arbeid.

Et viktig funn i boken er at dommere har en grunnleggende aversjon mot å dissentere (si seg uenige med flertallet) fordi dissenser ofte medfører ekstra arbeid for dommeren som dissenterer og for andre dommere i saken. I verste fall kan dette føre til dårlig stemning blant dommerne.

Kan dette være tilfellet i Norges Høyesterett? Mine analyser av straffesaker viser at flertallets begrunnelse i dissenssaker ofte er lengre enn i saker uten dissens. Altså medfører dissenser ofte ekstra arbeid både for den som dissenterer og for andre dommere i saken.

Derimot utgjør dissenssaker i Norges Høyesterett en mye mindre andel av den totale saksmengden sammenliknet med i USA. Derfor er det lite sannsynlig at dissenser gir dårlig stemning eller mindre fritid blant Norske Høyesterettsdommere.

Høyesteretts store saksmengde har imidlertid vært gjenstand for diskusjon og frustrasjon blant dommerne. Frem til 1996 var Høyesterett første ankeinstans i straffesaker. Dette førte til at Høyesterett tidvis holdt på å “drukne i saker”.

Dette var problematisk for Høyesterett. Den store mengden enkle og trivielle straffesaker gikk på bekostning av viktige og prinsipielle saker som var mer passende for de høyt kvalifiserte Høyesterettsdommerne.

Problemet ble derimot løst ved innføringen av to-instansreformen i 1996, som nærmest halverte saksmengden i Høyesterett ved å gjøre domstolen til andre ankeinstans i straffesaker. Selv om det viktigste formålet med reformen var å gi tiltalte mulighet til å få prøvd sin skyld to ganger, var det nok vel så viktig for Høyesterett å få redusert saksmengden.

Etter reformen fikk Høyesterett mer tid til å behandle viktige og prinsipielle saker. Dette har økt Høyesteretts makt og innflytelse i rettssystemet og i samfunnet for øvrig. I tillegg har dommerne fått mer tid til å begrunne sine individuelle stemmer, inkludert sine dissenser.

Det er derimot ikke gitt at dommernes arbeidsdag er blitt mindre krevende. Tvert imot er sakene som nå behandles i Høyesterett mer komplekse enn tidligere. Derfor er det bra at Høyesterett har fått mer tid til rådighet.

Hvem vet, kanskje dommerne også har klart å kare til seg litt ekstra velfortjent fritid!