640px-Pan_paniscus10

Uten pekefinger, ingen oppdragelse


Forfatter:

Author ImageHerner Sæverot

Vi deler 98 prosent av vårt DNA med sjimpansene. Hva er det som er unikt hos oss mennesker?

Nylig opplevde vi i mediene et stort rabalder etter at en svensk politiker ble karikert som ape. Ordet ”ape” er for øvrig et relativt vanlig brukt skjellsord. I Norge har noen til og med blitt dømt for å bruke ”ape” om andre. Imidlertid har DNA-undersøkelser i de senere årene påvist at vi mennesker deler hele 98 prosent av vårt DNA med gorillaer og sjimpanser. Jared Diamond pekte i 1991 på at mennesket er en tredje sjimpanseart, i tillegg til vanlig sjimpanse og dvergsjimpanse. Å kalle et menneske for ape vil i dette perspektivet være sant.

Dertil impliserer ny forskning relativt sterkt at sjimpanser er overlegne mennesket når det gjelder nøyaktighet og hurtighet i forhold til arbeidsminne. For de som ikke har fått med seg denne forskningen, kan det være verdt å se et utdrag her: https://www.youtube.com/watch?v=zsXP8qeFF6A Kanskje er vi ikke så overlegne sjimpansene som mange tror?

Men hva med de resterende to prosentene som vi ikke deler med våre nærmeste slektninger fra dyreverdenen? Hva er det som skiller oss, foruten fysiske egenskaper? Mange har prøvd å svare på dette spørsmålet, deriblant Diamond. I boken ”Den tredje sjimpansen” peker han blant annet på at menneskets unike egenskaper viser seg ved å glede seg over kunst, føre krig på systematisk vis og, sist men ikke minst, gjennom evnen til å reflektere på et mer abstrakt plan gjennom språket (uten at en av den grunn skal undervurdere dyrs språk og måter å kommunisere på).

Nyere og mer oppdatert forskning peker også på andre forskjeller mellom menneske og sjimpanse. Michael Tomasellos observasjoner, som er gjengitt i artikkelen ”Why Don’t Apes Point?”, viser for eksempel at sjimpanser og andre apearter ikke peker. Vi mennesker peker, det gjør ikke sjimpansene.

I forlengelsen av denne vesensforskjellen, er det mulig å utlegge et pedagogisk poeng. I boken ”Die Zeigestruktur der Erziehung” har nemlig den tyske fagpedagogen Klaus Prange redegjort for at pedagogikkens grunnleggende gest er å peke. Med pekefingeren formaner vi og advarer mot visse ting. Lærere og foreldre peker for å rette barns oppmerksomhet mot noe spesielt. Slik skjer læring gjennom direkte deltagelse. Fordelen med en slik direkte læringsprosess er at læreren umiddelbart kan observere og vurdere hvorvidt eleven har forstått det som har blitt pekt på.

Noen vil kanskje her tilføye at eldre og mer erfarne sjimpanser kan lære yngre hvordan de bruker redskaper til å knuse skallet på nøtter eller til å hente honning fra trær og lignende. Det ligger en form for læringsprosess i dette, men verken peking eller undervisning er involvert i disse situasjonene.

Dessuten kan den menneskelige formen for peking foregå gjennom ulike fremstillingsformer. Når læreren vil henvise til et innhold som ikke kan pekes ut direkte, må hun eller han peke på en mer indirekte måte, nærmere bestemt gjennom bøker, bilder, symboler og andre artefakter.

Å peke er således en unik pedagogisk handling og undervisningsform hvor pekefingeren fremstår som et formidlingsmedium mellom undervisningens innhold og elevenes læringsprosess. Ikke minst er peking, som en form for undervisning, noe unikt menneskelig.

På denne bakgrunn er det fristende å spørre hvorvidt moderne pedagogikk har ignorert disse to forhold. Faget pedagogikk har nemlig i mange år lidd av at det har importert begreper, teorier og metoder fra andre fag. Dermed har en også ignorert at pedagogikkfaget har noe særegent som ingen andre fag har, blant annet en form for pekestruktur, som også er særegent menneskelig. Slik kan det være hensiktsmessig å ta innover seg Klaus Pranges hypotese: Uten pekefinger, ingen oppdragelse [”ohne Zeigefinger keine Erziehung”].

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>