Vaksiner og skepsis


Barnevaksineringsprogrammet er et av de største tiltakene innen forebyggende helsearbeid. Men selv om oppslutningen om vaksineringsprogrammet er stor i Norge, finnes skepsis. Vaksineskeptikere og vaksinetilhengere har mer til felles enn man skulle tro.

Vaksineskepsis er ikke noe nytt. Dette så man først i forbindelse med koppevaksinen, og i slutten av det 19. århundre så man den første internasjonale antivaksineringsbevegelse på kontinentet.

Studier viser at det i dag er personer med høyere utdanning som utgjør skeptikergruppen. Lege Steinar Westin mener at det ligger et paradoks i at det er de velutdannete, der en også finner de mest helseopptatte, som utsetter seg for størst sykdomsrisiko.

I et prosjekt om barnevaksinasjonsprogrammet, vaksinetilhengere og vaksineskeptikere fant jeg at skeptikere er opptatt av å foreta en individuell avgjørelse om vaksinering: De lar ikke barnet bli vaksinert mot en sykdom for å utvikle samfunnets vaksineskjold, men dersom det er en individuell grunn til det, for eksempel at man skal reise til et land der sykdom X finnes. Andre ganger hopper man over enkeltvaksiner, som for eksempel meslingekomponenten i MMR-vaksinen: Dette kan delvis forklares med den britiske legen Andrew Wakefields studie fra slutten av 1990-tallet, der det ble pekt på en mulig sammenheng mellom MMR og autisme. Wakefields studie ble senere kjent ugyldig, mannen mistet jobben, men studien lever sitt eget liv i tradisjonelle og sosiale medier. Selv om flere er kjent med utfallet av Wakefield-saken, er det likevel sådd en liten tvil om MMR-vaksinen.

Skeptikere omtaler vaksinetilhengere som ubevisste og autoritetstro. Det hevdes at de færreste foreldre har kunnskaper om virkestoffer i vaksinene, likevel bærer de sine små barn til helsestasjonene for å få dem vaksinert. En av skeptikerne mente at vaksinering er blitt en tradisjon på linje med dåpen: Det er få som tenker gjennom hva det betyr, de bare gjør det, som en taus masse.

Vaksineskeptikere representerer en motstand mot et statlig disiplineringstiltak. Skeptikere opererer med samme argumenter som tilhengere: Begge grupper viser til forskning på feltet, og begge viser til egenerfaring, der skeptikeren forteller at han selv fint overlevde meslingene, mens tilhengeren forteller at han selv fint overlevde meslingevaksinen. De argumenterer også begge med at handlingen (velge eller velge bort vaksine) er solidarisk: Skeptikeren er solidarisk med sitt barn, ved ikke å utsette det for potensiell vaksineskade, mens vaksinetilhengeren er solidarisk med samfunnet som krever et vaksineskjold.

I vaksineringspolitikken benyttes pr. i dag ikke tvang, fordi det ses som et uegnet styringsmiddel. Staten pendler heller, ved å appellere til frivillighet på den ene side og lydighet på den annen. Juridisk sett er vaksinering frivillig, men moralsk sett kan det sies å være obligatorisk. Kontrollen er omformet slik at den ikke lenger fremstår som tvang og en inntrengen i den personlige frihet. Langt på vei har staten lykkes med sitt prosjekt: I og med at vaksineskepsis ikke er særlig utbredt i Norge, kan man si at statens forståelse av risiko er internalisert i individene, i oss alle.

4 thoughts on “Vaksiner og skepsis

  1. Author Imagemeretesh

    “Moralsk obligatorisk” ? Kanskje sosialantropologene skal holde seg unna helsedebatten ?

  2. Author ImageHans Torvaldsen

    Uansett burde vel barn som ikke er vaksinert holdes borte fra barnehagen. Det er noen som ikke kan vaksineres på grunn av sykdom og allergier og disse kan smittes av uvaksinerte. Det kan i verste fall få fatale konsekvenser.

  3. Author ImageØystein Gudim

    Hva i all verden tilsier at vaksinemotstandere skal kalles “skeptikere”. De fornekter generelt all kritisk tenking basert på forskning, og cherrypicker det de finner på tilfeldige nettsøk som passer deres forutintatte synspunkt.
    En ekte skeptiker er en som vurderer alle sider ved en sak, veier argumenter for og mot – ikke en som hopper på de mest utrolige konspirasjonsteorier. Vaksiner har reddet millioner av liv hvert år, og sykdommene det vaksineres mot går i glemmeboka fordi folk ikke har opplevd dem. Hvordan ville verden sett ut med dagens reisemønster om poliovaksinen ikke fantes? Selv India har blitt erklært poliofritt – selv i de verste slumområder. Vaksinemotstanden er de bedrestiltes protest mot “kollektivistisk” beskyttelse av samfunnet.

Comments are closed.